Bier uten honning

Bier uten honning

For Torstein var disse joggeturene på morgenkvisten før kona hadde forlatt sengetøyet nesten selve meningen med livet. Å kjenne løpeskoene så vidt berøre veikroppen og nyte utsikten nedover mot kyststripa og det åpne havet. Kjenne en lett bris mot ansiktet før temperaturen gjorde det umulig å jogge. Lytte til musikk på øret eller bare la tankene flyte uten annen distraksjon enn naturlige lyder fra fugler, insekter og biler. Kjenne duften av blomstene og trærne (som han ikke ante hva het. Vet du ikke det, da Torstein….!?). Ta en stopp ved treningsapparatene som kommunen hadde satt opp på et strategisk punkt langs veien, for å strekke ut musklene, før han bevilget seg en flaske Lanjarón – vannet fra kildene i Sierra Nevada – og en kopp kruttsterk espresso på stamkafeen i det lille tettstedet før han returnerte til huset for å lage frokost med egg&bacon og ferske barra`s (verdens beste brød – sprødt og luftig) som han plukket opp i bakeriet på veien tilbake til huset. Les videre

Advertisements
Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Skallet

Anne hjadde laget seg en kopp kapselkaffe. Hade satt på musikk av Jan Eggum. Lenge siden sist. “Nøkken ta meg hvis jeg blir forelsket i deg nå, det er en jegers vådeskudd.…”  strømmet ut av høyttalerne. Syntes at tekstene hans rommet så mye livsvisdom som ofte talte til henne. Hun tørstet etter å få mer sving på livet. Krype ut av seg selv. Hun var lei av det skallet som hadde dannet seg rundt henne. Hun var selv ansvarlig for det. Det innså hun. Iallfall delvis. Hun hadde gått inn i en rolle som definerte henne og som nå holdt på å kvele henne.

Hun satt ved det lille runde bordet. Hadde tatt fram det fine porselenet som hun hadde arvet av sin mor og far. Mest mor – far var aldri opptatt av slikt! Gullstripe på kanten av koppen, på hanken og på skåla. En liten skål med to konfektbiter. Bare to. En med kokos og en med et karamellaktig fyll.

Hun var fornøyd med seg selv og ville feire!

Hun hadde sendt brevet til samlivseksperten i magasinet til fredagsavisen. Hun hadde vært litt dobbel da hun gjorde det, men tenkte siden hun fikk være anonym kunne det ikke gjøre noen skade. Kanskje det kunne tilføre noen nye tanker. I tillegg fikk hun jo satt ord på sin egen frustrasjon. Mannen leste aldri samlivsspaltene, så det var ingen fare for å bli “avslørt”. Han interesserete seg ikke for slikt. Det var jo faktisk det som var en del av problemet. Han var fornøyd med det livet de levde. I allfall tilsynelatende. Hadde fullt opp å gjøre. Bil, båt, hytte. Interessante mennesker å snakke med, alltid et nytt prosjekt. Lite tid til overs for det meste – unntatt det han interesserte seg for. Mange møter her og der slik som nå. Reiste mye. Var ikke spesielt opptatt av å ta henne med i sin verden. Iallfall hadde det ikke blitt slik. Selvfølgelig var hun del i det, men hadde egentlig ikke så lyst til å være del av hans verden heller når det kom til stykket.

Nå hadde hun gjort det – sendt brevet til samlivsspalten – og nå feiret hun. Hun tok den første konfektbiten og fylte munnen med kaffen. Mørk, fyldig kaffe med mye bitterhet men lite syre. Rund smak. Kosekaffen hennes!

Det de, eller kanskje mest hun,  hadde trodd på i ungdommen. Det nye livet og et mer (my mer) menneskeverdig liv hadde forvitret. Ikke det. Livet hennes var menneskeverdig nok. Hun hadde fått seg en utdannelse og en god jobb. Byråkrat. Saksbehandler bak et trygt skrivebord. Interessante oppgaver. Hyggelige kollegaer. og en kjekk mann som alle likte. I allfall hadde hun inntrykk av det.

Likevel – det var noe som manglet. Hun visste det godt. Hun hadde visst det lenge. Hun hadde snakket med sine venninner i “klubben” om det. Titt og ofte. De diskuterte deres ulike forhold og mennene. Ulike erfaringer men mye felles. Ofte lengtet hun etter noe annet. Et annet menneske som hun kunne gå opp i med kropp og sjel. Særlig sjel. Nei! De hang jo sammen kropp og sjel! Være levende opptatt av hverandre! Iallfall snakke sammen – ikke bare om praktiske ting og barnebarna.

Hun  hadde lett for å føle seg tiltrukket av andre menn. Ikke alle selvfølgelig og det var kanskje noe som hadde kommet etter hvert? Hun hadde aldri gjort noe ut av det. I allfall ikke gått over streken.

Nøkken ta meg hvis jeg blir
forelsket i deg nå,
det er en jegers vådeskudd.
Slik en snare burde jeg bekjempe
med list og lempe
før alle lenker festes til meg.

Var hun ute på jakt? Turte egentlig ikke tenke tanken…!

Nei, det var skummelt å klippe over snaren – relasjonen til mannen var jo en snare! Alle ville mene det! Hun måtte for alt i verden ikke risikere tryggheten for forelskelsen. De to stod alltid mot hverandre.

Trygghet mot forelskelse. Valget er ditt! De kan ikke forenes!

Skallet. Eller en puppe!

Hun tenkte på da de var på den vanlige (!) høstturen til Spania, Solkysten. Hun og Herman hadde besøkt et museum for sommerfugler. Mariposas som de rare skapningene het på spansk. Så poetisk: Mariposas! (Var navnene marihøne og mariposas i slekt med hverandre?). Hun var fascinert av livssyklusen. De ulike stadiene med puppestadiet som det mest fascinerende. Hun så for seg puppene som hang på rekke og rad i ern monter og en sommerfugl som holdt på å kravle ut. Et møysommelig arbeid som Herman ikke hadde tid til å følge med på, mens hun ble stående å se på en lang stund. Han hadde tatt fram mobilen. Puppestadiet. Var det der hun fortsatt var? Puppestadiet. Skallet som hun måtte krype ut av for at hun skulle folde seg ut som den sommerfuglen hun egentlig var? Vanen liknet jo på det seige, litt klissete (hun innbilte seg iallfall at det var klissete) puppestoffet som holdt henne tilbake.

Hun tok den andre konfektbiten i munnen. Kjente på det karamellaktige stoffet og dro det rundt i munnhulen med tunga. Nøt stunden! Kombinasjonen av den litt bitre kaffesmaken og den søte karamellen.

Vanens avmakt! Vanen hadde ikke bare makt men også avmakt! Skapte avmakt! Det som gjorde at du ikke valgte noe annet, tenkte nytt… Skallet! Det stivnede som bevarte og beskyttet og som samtidig lukket igjen!

Ville samlivseksperten være enig med de andre i “klubben” eller ville han peke på en vei ut av vanens avmakt. Var det egentlig håp for henne og Herman? Han var jo en integrert del av vanen. Ville hun egentlig at det skulle være et håp? Turte hun å bryte ut av kokongen?

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Skallet

Anne hadde laget seg en kopp kapselkaffe. Hadde satt på musikk av Jan Eggum. Lenge siden sist. “Nøkken ta meg hvis jeg blir forelsket i deg nå, det er en jegers vådeskudd.…”  strømmet ut av høyttalerne. Syntes at tekstene hans rommet så mye livsvisdom som ofte talte til henne. Hun tørstet etter å få mer sving på livet. Krype ut av seg selv. Hun var lei av det skallet som hadde dannet seg rundt henne. Hun var selv ansvarlig for det. Det innså hun. Iallfall delvis. Hun hadde gått inn i en rolle som definerte henne og som nå holdt på å kvele henne. Les videre

Publisert i Skjønnlitteratur, Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Mentalisering i praksis

img_0350

NRK har i dag en artikkel om hjernen til Aksel Lund Svindahl, om hvordan han greier å tøyle sin egen frykt. Han greier å bearbeide den slik at han ikke blir fanget i fryktens garn, og at det dermed blir frykten som styrer hans hanlinger. Dette oppfatter jeg som et godt eksempel på evnen til å mentalisere. Mentalisering defineres jo ofte som «evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra.» Det handler om en evne til å objektivere følelsen, reflektere og analysere og å la dette være utgangspunkt for handlingen. Det fører meg også over til en bok ved navn «Det 5.trinn» av Dag Andersen». Her snakker forfatteren om å ta kontroll med den følelsesmessige energien.

Publisert i Refleksjon, Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Tussilago-syndromet

Mamma var så glad i den første hestehoven. Tussilago på latin og på svensk. Tegn på vår og lysere tider. Hun ga meg en klem og satte den i en liten vase. Alltid den samme vasen i keramikk med en smal tut. Akkurat passe til vårens første hestehov.

-Nå er våren her og det er du som har hentet den, pleide hun å si.
Jeg ville gjerne gjøre henne glad og jeg var på utkikk hver vår. Lette i skråningene der snøen trakk seg tilbake. Kunne jeg skimte noe gult som stakk opp? Ja, våren var der og jeg tok den med til mamma.

En dag kom pappa hjem samtidig med den første hestehoven. Sliten av jobben. La hatten på hylla og satte fra seg den brune lærveska ved siden av skoene i gangen.

Han kom inn på kjøkkenet hvor jeg satt og leste lekser. Jeg så med en gang at det var noe som plaget ham.

-Rett deg opp i ryggen. Du sitter på en stol og ryggstøtten skal brukes! Du vil vel ikke bli pukkelrygget. Det var ikke et spørsmål… og jeg rettet meg opp.

Han så bort mot vinduet og vinduskarmen hvor vasen med hestehoven stod.

-Har du plukket hestehov igjen. Det gjør du bare for å smiske. Hva har du fått av mamma nå?

Spørsmålet rammet meg hardt. Jeg hadde ikke plukket hestehoven for å smiske eller oppnå en fordel. Jeg hadde gjort det av glede og for å glede – uten tanke på å oppnå noe. Jeg hadde heller ikke fått noe annet enn en klem og gleden ved å gjøre henne glad.

-Ingenting.

-Men du regnet vel med det… Det var heller ikke et spørsmål.

Denne episoden har jeg båret med meg. Både mamma og pappa er for lengst døde, men minnet brøyter seg fram akkurat som hestehoven hver vår.

Jeg har reflektert mye rundt episoden. Jeg kunne ha avfeid den med at pappa var trøtt og sliten den dagen og at han kanskje var litt misunnelig på meg. Kanskje mamma og pappa hadde det vanskelig, og at han følte at jeg hadde en nærhet til mamma som han selv savnet. Tilgivelig? Kanskje, men for meg har denne episoden blitt en bit som passer inn i et større mønster.

Pappa var veldig hjelpsom overfor andre, mens han mente at vi barn skulle streve selv og lære av livets skole. VI måtte møte motstand og ikke få tingene i fanget. Prisverdig nok, men jeg var mange ganger forbanna for at det var så mye om og men når jeg ba ham om å hente meg i byen når det var lenge til bussen kom eller hjelpe meg med å lappe sykkelen, mens det aldri var nei overfor andre…

Det var en fordel med det å hjelpe andre: den ene tjenesten var den andre verdt. Gode gjerninger hadde en bytteverdi og pappa var opptatt av det. Det var den primære begrunnelsen for å hjelpe andre. Selvsagt ønsket pappa å fremstå som god og hjelpsom og det gjorde han. Det var ingen som var i tvil om det. Hjemme kunne han fortelle stolt om at nå hadde han hjulpet Gunnar med å skaffe nye bildekk til en rimeligere pris eller hjulpet Per og Mona med å kople til den nye vasken. Pappa var en “handyman” med det meste. På den måten skaffet han seg kapital i form av vennetjenester.

-Det er godt å ha noe til gode, var hans omkved. Man vet aldri når man trenger en gjentjeneste.

Det å være god og hjelpsom inngikk i et større regnskap. Samtidig var det farlig å stå i gjeld til noen. Ta i mot hjelp eller penger. Aldri penger! Alltid oppgjør på krona. Jeg husker hvordan han kranglet  om utgiftene med sin søster, min tante, da vi var på ferie sammen. Takknemlighetsgjeld var like skummelt som å ha lån i banken.

Pappa ville klare seg selv, men gjerne hjelpe andre. Likningen gikk ikke opp, men det så han sannsynligvis ikke. Dermed fratok han også andre gleden ved å gi.

Det var en del konflikter mellom mamma og pappa på grunn av dette. Mamma ville gjerne gi og hjelpe andre som trengte det. Som sin egen bror som ikke kunne styre pengene og hadde problemer med alkohol. Hun ofret gjerne noe selv av kjærlighet og ga regelmessig penger til misjonen.

I pappas verden kunne man ikke gi eller gjøre bare av kjærlighet til den andre og dermed kunne man heller ikke ta i mot. Det fantes ingen betingelsesløs kjærlighet. Det var alltid en hake, alltid et motiv bak. Dette har jeg ikke sett så klart før. Det som kanskje er enda verre er at jeg ikke har sett det hos meg selv. At også jeg frykter “takknemlighetsgjelden”, at også jeg setter “pris” på hjelpsomheten og kjærligheten, og setter den inn i et bytteforhold.

Jeg ser også klarere at jeg ofte tillegger andre motiver som går ut over det å være snill, gjøre godt eller vise kjærlighet i forhold til meg eller andre. “Det ligger alltid noe bak, et ønske om å oppnå noe.” Det er på en måte umulig for meg å tro at det andre gjør mot meg gjør de bare av kjærlighet til meg. Spørsmålet stikker kanskje derfor enda dypere; det handler kanskje også om mitt eget selvbilde – og i bunn og grunn den manglende troen på at jeg er god nok slik at jeg er verd å elske som den jeg er.

“Tussilago-syndromet” stikker dypt, og den lille blomsten presser seg fram gjennom hver minste sprekk.

Publisert i Skjønnlitteratur, Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Blyghet

Henrik Nilsson hadde et radioessay om blyghet på Sveriges Radio (P1) i 2011. Han ser på blyghet ut fra ulike synsvinkler og trekker fram to forfattere som har behandlet temaet: Janet Frame og Franz Kafka. Blyghet og skam må jo henge sammen. Kan man si at blyghet er en skamreaksjon?   Les videre

Publisert i Refleksjon, Skam, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

«Brannmur» eller «Räkna de lyckliga stunderna blott»

 

Jeg sitter og leser i dagboka til moren min. En av tre dagbøker som jeg fant da broren min og jeg ryddet ut av leiligheten hennes da hun skulle på «hjemmet». En grønn, uliniert  bok med påskriften «Poesi» i skrå løkkeskrift. Rundt er det en firkantet krans av grønne blader. Forsiden er ellers fylt med tegninger av markblomster, fiol, lillekonvall, løvetann… Jeg er ikke så stiv på alle blomstene og «kan» ikke resten selv om jeg gikk på naturfaglinjen på gymnaset og presset 150 planter.  Les videre

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar