Å bøye andre inn under seg

Sitatet i overskrifta har jeg fra Maria Hammaren – venn, foreleser og prosessleder (på Lesbos og ved Kungliga Tekniska Høgskolan i Stockholm. Det er et sitat som jeg har grunnet mye på og som det tok lang tid før jeg fant en tolkning av.

En tolkning er for meg at vi gjør andre mennesker til våre objekter – bøyer dem inn under oss, og at vi derigjennom karakteriserer eller uttrykker dem gjennom vårt språk. Vi definerer de andre, og som objekter kan vi manipulere dem. Et objekt er samtidig noe som er lukket; det har fått sin form i vår bevissthet. Når vi gir andre en form i vår bevissthet hekter vi også på visse forventninger, fordommer og forestillinger. Vi ”eier” på en måte den andres bilde, og vi kan bli skuffa eller forundra når den andre ikke oppfører seg i forhold til vår forestilling.

For meg er det viktig å ha en mest mulig åpen tolkning av andre, og å gi andre et stort handlingsrom i egen rollebeskrivelse. Jeg har presentert denne min tolkning overfor Maria seinere.  I en epost svarer hun følgende: Det där att «böja in andra människor under sig» handlar förvisso om en objektivering av den andra, men det kanske inte var det jag själv tänkte på i första hand. Jag tycker att du gav det ett bra innehåll. Men kanske ryms det ännu mer. Tänker att det också handlar om något betydligt enklare och vanligare, att se andra som förlängningar av en själv: mitt perspektiv blir det enda.” En variant av slik er verden (= slik jeg oppfatter den) pga. at du tar de andre til inntekt for ditt eget perspektiv. Interessant at Maria sier både at jeg ga begrepet et godt innhold samtidig som det kanskje rommer enda mer. Begrepet er ikke statisk – det kan tolkes på mange måter.

Den norske filosofen Skjervheim har også viktige bidrag til tankene om det å objektgjøre andre.

Objektgjøring alltid feil?

Jeg vet ikke om det å objektgjøre alltid er feil. For noen år siden leste jeg boka «Det femte trinn» av Dag Andersen (gitt ut på det alternative forlaget «Flux»). Der snakker forfatteren om objektgjøring av følelser som en forutsetning nettopp for at man ikke skal bli en slave av dem, og for å kunne manipulere dem… Reflektere over dem og handle «fornuftig»… Spennende tanker! Gjelder dette også relasjoner mennesker i mellom? At du må objektgjøre andre mennesker for at du ikke skal bli «slave» under dem? Jeg føler jo at jeg har problemer med å objektgjøre andre; å si og sette ord på at den og den er slik og slik. Tildele dem en fast rolle i mitt «persongalleri». Derfor får jeg også problemer når noen spør meg om «hvordan er han eller hun»? Huh, det gir meg pusteproblemer… Sette ord på, uttrykke, fange, black-boxe låse fast en oppfatning: slik er hun…, og bruke det bevisst. Jeg stritter i mot med hele meg… Jeg ser jo at det også fører til at jeg er «lite flink» til å manipulere andre, lite flink til å «bøye dem inn under meg».  Jeg har i liten grad forventninger til andre. Det er noen sammenhenger her. Kanskje er dette noe jeg bør øve meg på? Kanskje blir de åpne, flytende og litt grenseløse relasjonene en slags trussel? Jeg kan forvente meg alt og ingenting av andre. De kan sprette ut og inn av «relasjonsrollen» siden den ikke er klart definert. Som en ball… Hva med meg selv? Jeg har av og til fått tilbakemeldinger som sier at folk ikke er helt trygge på meg; at jeg ikke er helt forutsigbar. At «rollen» Thommas ikke er klart definert…

Det er vel ikke helt riktig for jeg har helt sikkert forventninger som jeg bare ikke greier å sette ord på. Kanskje blir det mer på følelsesplanet, mer på det ubevisste planet. Hva med «relasjonen» til Anne oppi dette? Hva er det egentlig jeg prøver på med mine skriverier? Hva er jeg ute etter? Den Anne jeg møter gjennom brevene og via hukommelsen koplet opp mot meg selv (mine erfaringer) anno 2012 er selvsagt en helt annen enn den Anne jeg kjente i begynnelsen av 1970-åra.  Samtidig møter jeg jo meg selv anno 1970 med mine erfaringer fra i dag og føler et veldig fellesskap med Thommas anno 1970…

Når jeg skriver om andre mennesker her gir jeg dem en form og gjør dem til objekter. Samtidig vet jo jeg at de er mye mer som mennesker enn det jeg noensinne ville klare å uttrykke. For meg er ethvert menneske et helt univers og det viktigste; universet er ikke statisk men det avhenger av den relasjonen man til enhver tid er i – både i forhold til andre mennesker og til verden. Jeg har ett bilde av min mor og far, min bror og søster har et litt annet bilde. Vi hadde ulike relasjoner selv om mye var felles. Min kone eller mine døtre er mye mer enn det “bildet” jeg har av dem eller de har av meg (derfor blir de sikkert overrasket når de leser dette). Jeg lot min søster lese et tidlig utkast av Solhøyde (teksten om Anne og Thommas). I hennes tilbakemelding skreiv hun:

“Denne gangen har jeg blitt kjent med nye sider av deg og jeg har forstått hvor dyp du egentlig er. Det er lett å glemme når du spøker, en side som jeg forøvrig ikke ville vært foruten, men samtidig har jeg noen ganger savnet å kunne snakke med deg om hvordan du har det langt der inne.”

Det skriftlige kan gi noe mer, og det er noe mer bak den «fleipete Atle.” Eller som Maria Hammaren sa: det muntlige og det skriftlige “tar oss till olika platser”. Den skriftlige og den muntlige Atle er nok «ulike» personer som utfyller hverandre og (kanskje) blir til et hele? I den grad man kan snakke om en helhet…

Jeg tor at vi i stor grad skaper hverandre i møtet samtidig som vi er gjester i hverandres liv. For meg er det viktig å ha en mest mulig åpen tolkning av andre, og å gi andre et stort handlingsrom i egen rollebeskrivelse. Det er ikke enkelt, og jeg sier på ingen måte at jeg er god til det. Likevel tror jeg at mine erfaringer og opplevelser i min relasjon til min mor og hennes sykdom har gjort meg mer romslig. Min erfaring fra barndommen var jo at mamma var sammensatt og at vi barna på en måtte alltid måtte forventede det uventede…

En tanke som slår meg er at vi av og til kan bli fanger i andres bilder av oss selv. Eller egentlig at vi lar oss fange i det vi tror er andres bilder av oss, og at vi da prøver å  leve opp til det bildet. Når andre bøyer meg inn under seg, og har en klar oppfatning av hvem jeg er og gir meg et lite handlingsrom, får jeg også pustevansker. Det blir trangt og vanskelig å komme ut av dette rommet.

Dette er ikke noe jeg ble ferdig med i min ungdom, for dette er noe jeg opplever i dag også. Det skal mye arbeid å komme ut av en slik rolleforståelse. Kanskje handler også det om at man selv må skape en forstyrrelse som både forstyrrer sin egen rolleforståelse og den andres?

Dette innlegget ble publisert i Refleksjon, Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s