Homofobi eller mitt eget lille Watergate-minne…

Jeg var invitert hjem til Ronald. Vi var lagskamerater, ml-ere på Lærerskolen. Han bodde på hybel i et hus ute på Bygdøy. Staslig for en ml´er. Rart nok tenkte jeg ikke over det den gangen. Ronald kom nordfra. Vi var ikke nære venner, ikke en gang omgangsvenner men kamerater. Han hadde fått med seg hjemmebrent fra sommerturen hjemme og lurte på om jeg hadde lyst til å prøve. Jeg satte meg på scooteren og kjørte utover.

Roar hadde også TV – en svarthvit boks – noe ikke jeg hadde på hybelen min. Tanken var egentlig utenkelig. TV! Bare TV-lisensen kostet jo flesk! Det fikk holde med radioen, eller receiver som den ble kalt, av merket Tandebrg og modellnummer TR200 med stereodekoder! Den hade jeg kjøpt med penger fra sommerjobben i Narvesen-kiosken på Nasjonaltheateret av faren til min tidligere kjæreste Kristin.

Det var en spesiell dag. Slutten på Watergateskandalen. Tidligere president Rickard Nixon skulle holde en viktig TV-tale. Datoen var 8.august 1974. En torsdag. Vi så på TV og drakk hjemmebrent. Blandet sprit smaksatt med vodka-essens med sitronbrus fra Jarlsberg mineralvannsfabrikk. Vi følte at vi var vitne til at et stykke verdenshistorie utspilte seg foran våre øyne.  En amerikansk president måtte gå av fordi han hade drevet med juks og fanteri og overvåket sine politiske motstandere. Uhørt i moderne historie. Det viste jo samtidig råttenskapen til kapitalismen og inspirerte oss i det politiske arbeidet og salget av Klassekampen og “Hva må gjøres” (studentavisa til Norgens Kommunistiske Studentforbund som vi begge var medlemmer av).

TV med Nixons avgang

Jeg drakk moderat; jeg hadde jo tenkt å kjøre hjem.

-Vil du ikke overnatte, spurte Ronald.

Jeg dro på det. Hadde lyst til å dra hjem. Å kjøre scooter var jo nesten som å sykle… Dessuten var jeg litt usikker på Ronald. Han hadde jo ingen kjæreste og virka litt innelukka. Hadde han noen spesielle hensikter? Var han rett og slett homofil? Ville han lage et opplegg… Nei, det var best å kjøre hjem.

Jeg satte meg på den grønne Vespaen og tråkka på kick-starteren og svigte ut i sommernatten. Jeg kom ikke så langt for i første sving kjørte jeg ut til venstre og velta ned i en grøft. Heldigvis kjørte jeg ikke så fort. Likevel fikk jeg et sår på det venstre beinet like ovenfor ankelen.

Jeg måtte trille Vespaen tilbake til Ronald og be om å få lov til å låne sofaen. Det fikk jeg selvsagt etter at han hadde funnet fram Pyrisept og plaster.

Natten forløp uten videre hendelser og jeg våkna opp til en ny dag – sannsynligvis en studiedag slik at jeg kunne ta det med ro. Ronald og jeg spiste frukost og snakket både om Nixons avgang og mitt eget lille Watergate…

Ronald var ikke homse, så min frykt var helt ubegrunnet. Min homofobi ble jeg minnet om daglig i lang tid etterpå, for såret grodde ikke på flere år, og jeg kan fortsatt kjenne en fortykning ovenfor ankelen.

Man kan jo trekke mange slags slutninger av denne fortellingen og i ettertid kan man jo lure på hva jeg var redd for? Hvorfor satt homofobien så sterkt i meg – jeg valgte å kjøre i fylla -, og hvorfor “mistenkte” jeg Ronald? I ettertid har jeg vel lært noe om både homofobi og om det å kjøre i fylla…

Nedenfor kan du se den berømte TV-talen til Rickard Nixon – i farger selv om jeg så den i sort-hvit den gangen:

http://www.history.com/topics/us-presidents/richard-m-nixon/videos/richard-nixons-resignation-speech

Dette innlegget ble publisert i Refleksjon, Skjønnlitteratur, Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s