Drømmer

Holdt han på å miste grepet?

Han så for seg et bilde av fjellklatrere på vei opp en fjellside. Sikring hele veien. Liner, tau, karabinkroker, kiler.… Trygt og sikkert. Han hadde lest et sted at fjellklatreren Stein P Aasheim aldri tok noen sjanser. Han gamblet ikke! Det var ikke det som var vitsen. Vitsen var nesten det samme som slagordet til Vegvesenet: trygt fram sammen. Målet var ikke å sette sikkerheten på spill, men å overvinne naturen samtidig som man utfordret den “akkurat passe” og lagde trygge ruter. Det var det som var kunsten, og det var det som skapte spenningen. Ikke å balansere på en knivsegg mellom liv og død og ta dristige sjanser.

Holdt han på å miste grepet?

Det kjentes som om han var på vei ned i et mørkt og kaldt hull. En kjeller med jordgulv hvor det var tungt å puste. Unken og ubestemmelig lukt. Trengt opp mot veggen. Orket ikke å reise seg opp. Kraftløs. Det var lenge siden sist, selv om det ikke var første gang. Langt unna klatringen mot toppen. Langt unna den klare og litt kalde fjell-luften. Langt unna å utfordre livet. Livet hadde utfordret ham. Eller egentlig ikke.

Han så for seg Stein P Aasheim på vei oppover. Hans indre kamera svevet på utsiden av fjellet. Så Stein fra ulike posisjoner. Nedenfra – de kraftige lårene med musklene som vekselvis spente seg og slappet av. Skjøv og trakk kroppen oppover. Føttene og hendene som så vidt fikk rom til å holde fast og støtte opp. Nærbilde av ansiktet, mimikken som speilet anstrengelsen i resten av kroppen. Plass til et tilfreds eller avslappende smil innimellom? Nye spenninger. Sveteperlene i panna. Topp utstyr. Sponsa av ulike firmaer som hadde kjøpt seg plass ved matfatet og eierskap til opplevelsen og til å sole seg i den forventede glansen. Samtidig var de en del av selve forutsetningen, selve grunnlaget for ekspeidsjonen. Hadde de blitt en del av ham og lagt føringer på livet og personen Stein P?

Stein P hadde vært på mange turer fra den første da han tok hyre på en stykkgodsbåt ut fra Herøya. Planen hadde vært at han bare skulle gjøre ett ordentlig sprell, forteller han på nettsidene sine, “for så å gli pent inn i rekka. Men jeg fant aldri tilbake. Resten av livet ble styrt av guttedrømmer og eventyrlyst. Jeg oppdaget at minnene tok ikke like mye plass som drømmene. Hver gang jeg realiserte en ny drøm ble det et tomrom der det var plass til enda flere drømmer.”

Hva med hans drømmer? Hadde han noen drømmer? Når hadde han drømt sist – i våken eller sovende tilstand? Han husket aldri sine nattlige drømmer. Han visste at han hadde drømmer, men han husket nesten aldri noe. Natten i forveien hadde vært et unntak. Han hadde stått foran et tre-etasjers, rødt trehus. Huset tilhørte en tidligere nabo og var bygget på fra et enetasjers Moelven hus sist han så det til et tre etasjers kråkeslott. Ja, kanskje kråkeslott var en riktig betegnelse? Men hva betød det? Hva skulle han med en slik drøm, et slikt bilde? Kunne han ikke ha drømt noe skikkelig når han først husket et bilde fra en drøm?

Han husket Stein P fra gymnaset. De hadde gått i samme klasse. Bildet eller “filmen” som stadig kom igjen var da Stein hang i “husmorvinduet” på utsiden av bygget. I andre etasje. Imponerende (for å imponere eller for å utfordre kreftene – en forberedelse til det som skulle komme og som skulle bli hans liv?). Rutete skjorte og olabukser. Mørkt hår med sveisen strøket til siden. Ikke skulderlangt hår som så mange andre ham selv inkludert. Stein utførte og perfeksjonerte trikset med jamne mellomrom. Vegen fra pulten hans til vinduet var kort for han satt på nederste pult ved vindusrekka. Det var jo alltid en mulighet da de satt og spiste matpakka i klasserommet og læreren hadde forsvunnet til lærerommet.

Han hadde et bilde av Stein P foran et bål med en pølse strategisk plassert (“pølsa til han Stein”). Ble brukt som ukas bilde av fotoklubben på gymnaset. Antakelig tok han det på en felles tur sammen med en annen kamerat. Bestekameraten, Guttorm, fra gymnaset. De hadde lagt ut på en tur for å se på Orrhaneleik. Overnatting ute i en selvbygd barhytte. Etter en stund kom Stein P og bygde sin egen hytte noen meter unna. Det var ikke fuglene, de brunstige orrhanene som var hovedpersonene i minnene hans fra morgenen etter, men en flaske med Cola som hadde ligget ute og kjølt seg av i løpet av natten. Den brennende følelsen av den hissige kullsyren ned gjennom halsen. Ubeskrivelig…

Jo, livet hadde utfordret ham og han stod også foran en ny utfordring. Skjønt, utfordret. Det var egentlig ikke akutt. Det var noe som hadde utviklet seg over tid og som hadde blitt akutt fordi det ikke hadde blitt løst. Akutt fordi det bare malte videre på det samme.

Det var det som var årsaken til at han holdt på å miste grepet.

Hva ville skje hvis han mistet grepet? Ville tauene, krokene og kilene holde ham fast? Eller var de rett og slett en del av problemet? Var det de som holdt ham fast og som hindret ham i å komme videre? Var fjellklatringen feil bilde for veien videre for ham?

Han hadde jo aldri vært opptatt av fjellklatring. Han hadde bare fulgt Stein P på avstand og registrert hans eventyr gjennom media. Han hadde ikke en gang vært misunnelig på at Stein P hadde gjort sin hobby til levebrød eller at han stadig stod frem i mediene. Den typen eventyr var ikke noe for ham.

Han hadde vært på et foredrag med Stein P for noen år siden. Interessant. Flotte bilder og fantastiske fortellinger formidlet med humor og litt ironisk distanse syntes han. En opplevelse i og for seg. Men, likevel: han hadde distanse til det. Han hadde kjøpt boka og Stein P hadde skrevet en dedikasjon “slik ble mitt liv”! Hverken mer eller mindre. Et liv med å oppfylle drømmer…

Begge hadde gått i naturfagklassen, men innfallsvinkelen hadde vært forskjellig. Mens Stein P var opptatt av  tur og natur, skiturer, fjellklatring og eventyr, hadde han vært opptatt av kjemi og biokjemi. Livet i laboratoriet. Kontrollerte former og formler.

Turer og naturopplevelser hadde mer blitt en plikt overfor kona og spesielt overfor barna. Gi dem gleden ved å være ute, med kakao på termos, matpakke og apelsin. Jo, da det hadde hatt sine lyse sider også. Det var ikke det at han ikke likte å gå på tur, men det var mer som fisk til søndagsmiddag. Det var ikke førstevalget.

Nå tenkte han på drømmene eller sin mangel på drømmer. Var det denne mangelen som gjorde at han nå holdt på å miste grepet? Fokuset hans var helt omvendt fra det Stein P skrev på hjemmesiden sin: minnene tok større plass enn drømmene, men det så ikke ut til at minnenene hadde den samme effekten. De greide ikke å trekke ham framover og oppver selv om de var aldri så fine. Merkelig! Et tankekors!

Hvorfor hadde han ingen drømmer? Var han “fed up”, mett på livet – ikke noe å strekke seg mot? Handlet det om ambisjoner?  Eller var han redd for å drømme, for at drømmene ikke skulle gå i oppfyllelse? Handlet det om sikringen igjen? Det sikreste var å ikke drømme for da ville man aldri bli skuffa.

Han husket tilbake på sin barndom. Hvor redd han hadde vært den gangen han og broren skulle reise til Danmark. Være hos onkel og tante noen uker en sommer. Bakgrunnen var ikke så morsom: morens depresjon og sykdom. Inn og ut på sykehus. Mørke tanker. Hjemmehjelper med hvitt forkle og skaut på hodet. Nye regler i hjemmet. Mat med andre smaker. Mammas kjøttbullar erstatet med større boller med muskat og sausekjøtt med laurbærblader.  Ta til takke med det man fikk og fort ut og leke. Redd for at det ikke skulle bli noe av. At de ikke skulle få lov til å komme bort og trekke luft et annet sted. Glemme det tunge hjemme for en stund. Faren hadde vært usikker. Var det riktig å sende bort guttene? Belaste broren og svigerinnen? Sende de med en kollega som skulle på tjenestereise i nærheten.

I ettertid hadde han bare positive minner fra turen. Husket ikke noe om savn av mor og far. Bare lys og trivelige minner. Litt rart! To gutter bak i en Volvo PV ned gjennom Jylland. Kollegane som ville imponere og kjøre ut i vannet på den endeløse stranden ved Skagen. Vise at man faktisk kunne kjøre bil ut i vannet. Imponerende, men også litt skremmende fordi han nesten ikke klarte å kjøre tilbake. Nesten tatt av vannet! Julene spant i sanden og gravde bilen lengre ned. De måtte ut i vannet og dytte. Av med sko og strømper (nye turnsko for andledningen) og brette opp buksebeina. Dytte på det varme metallet – nesten så bagasjelokket ga etter.

Han hadde vært med på et møte med arkitekter. Satt rundt et stort bord. Hyggelig. Danske smørbrød og Annanasvand i flaske med “patentkork”. Sodavand! Ikke hverdagskost. Likevel: kjedelig å høre på, og han hadde sovnet til arkitektenes munterhet.

To gutter på onkelen og tantens private eldrehjem. Morsomme, glemsomme, sure (gå forsiktig i trappen og ikke rop så høyt…) eldre. Spesielt husket han Paulsen. Han husket stadig Paulsen nesten 50 år seinere. Den pensjonerte lokføreren som stadig traff “nye” mennesker… Han presenterte seg alltid på nytt igjen – akkurat som om det var første gangen han så dem. “Så hyggelig med to store drænge… Se her – måske har jeg en krone i pungen…”. “Godag, herr Paulsen!”  “Så du kenner mitt navn”. Ja. Paulsen, men min far hed ikke Paul men Anders….Jeg sku hatt navnet Andersen… Alltid den samme fortellingen, men kronene kom godt med til bruk i den lokale kiosken. Sodavann i kasser i kjelleren. Kernemælksuppe, and og gås. Maten kom fra felleskjøkkenet men smakte godt om enn anderledes enn mammas mat den også.

Bare gode minner.

På forhånd vandringen mellom glede og skuffelse. Skal, skal ikke. Farens usikkerhet. Tør jeg å sende guttene? Koplet opp mot om de kunne være snille og oppføre seg pent. Ikke bråke. Ikke være kravstore (hva var det å være kravstor i 50-åra?). Han hadde tisset i sengen og fått kjeft. Nervøsiteten, uroen for at det ikke skulle bli noe av.

En av mange hendelser som hadde ført til en strategi: ikke drøm om noe, ikke forvent noe, det straffer seg. Det at drømmen kan gå i knas overskygger gleden ved drømmen.

Var det slik? Han visste ikke. Hvordan skulle han kunne vite det? Et liv er jo så sammensatt og det er vanskelig å plukke ut den eller de hendelsene som fører til en livsstrategi.

Han husket et sitat fra boka “Natt-tog til Lisboa av Pascal Mercier: “Skuffelser regnes for å være av det onde. En urimelig fordom. Om ikke gjennom skuffelser, hvordan skulle vi ellers finne ut hva vi har forventet eller håpet på? Og hvori skulle selverkjennelsen bestå om ikke i denne oppdagelsen? Hvordan skulle man altså komme til klarhet over seg selv uten skuffelser?” Forfatteren snakket om “Skuffelsens balsam”.

Han hadde lest et intervju med NRK-mannen Hans Olav Brenner (han med bøkene). Der hadde han snakket om viktigheten av å dagdrømme: «Når hverdagen blir for fragmentert, faller dagdrømmene bort. Og disse høyst nødvendige pausene som utvikler hjernen vår, smuldrer bort.» Utgangspunktet var et Amason-program (samtalene med ulike kjendiser i en gammel Volvo Amazon) med korupsjonsjegeren og miljøpolitikeren Eva Joly hvor hun hadde uttalt «Enten lever du livet ditt, eller så drømmer du det».

Av og til tenkte han at han var avstumpa eller at han hadde et lite følelsesregister. Han så med beundring og kanskje litt misunnelse på kollegaen og vennen som var så opptatt av å fiske. Som utstrålte en slik glede når hun hadde fanget krabber, hummer eller fått en stor torsk på kroken. Hun posta det selvfølgelig på facebook og fikk hyggelige tilbakemeldinger. En god loop!  At hun hadde en drøm om å dra til Lofoten å fiske. Bo i rorbu og bare fiske dagen (og natten?) lang i flere ferieuker. Drømmer, drømmer…

Drømmene ble etter hvert fort drept av de rasjonelle tankene hos ham. Det var ingen vits eller det ville bety mye styr. Det ville likevel ikke gi ham noe… Hadde han (uten å merke det) kommet over på morens banehalvdel? Arvet hennes strategier!? Hun hadde jo vært så engstelig for alt og syntes at det meste var så “besværlig”. Bodd  for seg selv i den lille leiligheten til hun ikke klarte mer og måtte på hjem. Klaget på maten og bare eksistert. Dårlige øyne. Vanskelig å lese og se på TV. Hva gjør man da, fanget av sine egne defekte sanser? Stengt ute fra omverdenen. Da er det bare minnene som eksisterer og det er minnene som tar mer og mer over.

Var det dit han var på vei ved inngangen til pensjonistalderen? Det skremte ham. Han visste at han måtte ta seg selv i nakken. Samtidig følte han at pensjonistalderen nettop kunne gi rom for å “foredle” minnene – til å stanse opp og finne ut hva som egentlig skjedde. Skrive og reflektere. Sette opplevelseme inn en sammenheng og skape et større hele… Slik Maria Hammaren hadde sagt det: “Att skriva är den enda metod jag kjänner för att vara med om mitt liv. Det framfusande är bara en förutsätning, en sinnenas grova tagning”.

På mange måter var det et både og, ikke et enten eller…

Hvordan skulle han skape sine egne drømmer? Hvilke drømmer hadde han hatt i barndommen? Før de ble presset bort og skuffelsen ikke fungerte som et balsam. Noe visste han om: drømmen om et sommersted. Et “smultronstælle”. Han hadde et sted han alltid måtte vende tilbake til minst en gang pr. år: Bjørnsund. Innerst i Dyneklilen der Tordenskjold slo deler av den svenske marinen. Fjellknausene, svabergene. Lufta. Friheten. Minnene. Svømme i det klare vannet og kjenne hvordan strømmen i vannet ville ta tak i kroppen. Kald makrell med rømme og agurksalat…

Han måtte ta grep både om livet og drømmene og det ble mer og mer klart for ham at de hang sammen!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Skjønnlitteratur, Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s