Gamle brev bør brennes!

Anne satte fra seg tekoppen på pulten ved siden av PC-skjermen. Den vide gode blå tekoppen som liksom strakte seg ut mot munnen hennes når hun drakk. Hun kjente duften av kanel og andre krydder som hun ikke helt visste hva var. Det var første arbeidsdag etter pinseferien. Hun ville komme ajour med e-posten før hun forberedte seg til første time. Egentlig følte hun at tiden var litt knapp. Hun hadde tenkt å jobbe litt i pinsehelgen men så hadde hun stadig utsatt det (det var jo mest repetisjon for elevene nå, og hun hadde jo med respekt å melde vært gjennom stoffet en del ganger…) og kveden før hadde hun vært litt kvalm. Hun hadde blitt liggende på sofaen å lese Knausgård i stedet for en er faglig relevant roman. Knausgård var jo egentlig relevant for norskfaget selv om elevene ikke var så opptatt av ham.

Hun så den med en gang. Mailen fra Thommas. Det gikk et støkk gjennom henne. Levde han? Selvsagt levde han, men han hadde jo ikke levd i hennes tanker iallfall på mange år, Thommas! Det var jo en fjern fortid. Thommas, en ungdomskjæreste fra den gangen hun fortsatt var en ung og umoden. Hun tenkte nesten på seg selv som en fjortis i ettertid. Thommas, en av flere kjærester. Kanskje ikke bare et nummer i rekka men… Mange tanker og følelser steg opp. Ble hun litt beklemt, litt flau?

Hvor i verden var han? Hva drev han med? Gift? Barn? Hva ville han? Hun klikket på mailen.

Det tok litt tid før treskverket reagerte. Mailen hadde tittelen «Et vågestykke» og den startet med «Som overskriften sier er dette på en måte et vågestykke og kanskje litt utilbørlig… ser tilbake på livet,…linjer, sammenhenger, du var den viktigste personen i mitt liv…» Hva ville han, hva var han ute etter? Hun følte en slags uro stige opp i kroppen. «Den viktigste personen i mitt liv». Det var jo sterkt. Følte han det? Jo, han hadde jo vært viktig i hennes liv også, men hun hadde jo vært så ung. Det som kom seinere var jo så anderledes!

Han hadde funnet brev fra henne! Oi. Det var sikkert litt av hvert ja. De hadde jo vært fortrolige og brevene hadde vel vært ganske åpne?

-Hallo! Er du klar for dagen? En kollega kom inn i rommet og slo på PCen. Det er vel best å få satt i gang maskineriet.

-Hei, Hans. Jeg ble litt satt ut. Har fått en e-post som jeg må tenke litt over. Litt heftig en slik tirsdags morgen. Hun smilte til ham. Hvordan har du hatt det i pinsen?

-Jeg har hatt det fint jeg. Seiltur på fjorden. Ute sammen med en vennefamilie. Vi tøffa over til den andre siden av fjorden og hadde en deilig lunsj i land. Du?
-Hjemme, jobba i hagen og så var jeg ikke helt i form.
-Fint å være på plass igjen da…

Hun nikka og smilte.
-Får vel se å komme videre.

Han fordypet seg foran egen skjerm mens hun skannet fort gjennom e-posten fra Thommas. Hun hadde jo egentlig ikke tid nå. Hun ville heller ikke binde opp tankene sine til dette nå, men hva var det han ville… ?

«Disse brevene er nok de mest ærlige brev jeg noensinne… om han var like ærlig… avskjedsbrevet «Bli sint. Bitter. Kanskje jeg ubevisst ønsker at du skal bli det. Kjemp med deg sjøl og riv deg vekk fra fortida…» Det var jo godt sagt! Hadde hun skrevet det? Hadde han ikke revet seg bort fra fortida? Hvorfor ville han knytte tråder tilbake? Fortida! Hadde hun skrevet fortida og ikke fortiden? Den språklig radikale perioden hennes. Fortida. det skulle elevene ha hørt…!

…et minne å bidra med…kaste lys over hvordan jeg var den gangen…

Han hadde rett i at dette var som lyn fra klar himmel. Han var også så direkte. Du var den viktigste personen i mit liv… de mest ærlige brevene. Hadde hun vært så ærlig? kaste lys over hvordan han var… Hvordan var han? Hadde hun noen minner?

-Herre gud! Nei, dette hadde hun ikke tid til nå. Litt heftig for å si det mildt.
Hun tok en slurk av te´en. Den var allerede kald.

Tankene kom tilbake flere ganger gjennom dagen, selv om hun hadde mye å gjøre. Det var en strevsom tid både på skolen og privat.

Hadde hun ikke følt seg ganske tom, ganske pumpa mot slutten av forholdet? At de hadde gått i ring? Og så var det dette faren hadde vært så opptatt av. At moren til Thommas var schizofren. Faren kjente jo moren godt. De hadde vært i samme vennegjeng i ungdommen. Faren hadde advart henne, ikke lagt ned et forbud mot at hun skulle være sammen med Thommas, men bedt henne tenke seg om! Hun hadde selvfølgelig protestert. Det var vel faren til Thommas og kanskje stemoren som hadde snakket om dette med hennes mor og far ? For Thommas hadde jo en stemmor ja. Hun var jo ikke helt god! Hun husket at de hadde vært på besøk en gang hos foreldrene – ikke så ofte. Kanskje det hadde vært den ene gangen. Etterpå hadde faren vært bekymra. Spurt om Thommas oppførte seg underlig av og til. Underlig?! Det mest underlige var vel at han av og til var litt svart. At hun ikke nådde inn til ham. At hun ble svart. At alt ble svart. Mørke midt på dagen! Det hadde jo ikke hjulpet på forholdet at faren var opptatt av dette.

En gang hadde han kommet med en avisartikkel om schizofreni og arv til henne. Hun hadde krølla den sammen demonstrativt og kasta den i papirkurven. Han hadde blitt sint, men latt henne være. På kvelden hadde hun bretta ut artikkelen og lest den på senga. Hun hadde ikke funnet så mye som hun kjente seg igjen i. Det eneste var at Thommas hadde fortalt at han av og til betrakta seg selv utenfra, at han på en måte levde livet på utsiden, på avstand. Det husket hun. Det hadde skremt henne.

Anne så ut i lufta. Hun hadde Knausgård liggende på brystet. Hun hadde lest noen sider, men tankene om Thommas og e-posten forstyrret henne. Hun hadde lest gjennom e-posten et par ganger. Hun hadde ikke bestemt seg for hva hun skulle gjøre med den. Skulle hun svare ham? Hadde hun noe å bidra med? Ville hun bidra med noe? Hadde han ikke rett i (om han mente det eller ikke, han gjorde vel ikke det egentlig siden han skrev…) at det var utilbørlig å kontakte en tidligere kjærreste? Hadde hun noen som helst forpliktelser overfor ham? Hva ville Joar si om hun fortalte at hun hadde kontakt med hans forgjenger. Thommas hadde vel aldri vært noe tema mellom dem? Det ville kanskje ikke bety noe? Førti år var jo en lang tid! Førti år og fjortis den gangen. Samtidig; det var jo en del av hennes liv. Det hadde jo gjort noen avtrykk hos henne.

Hun la bort Knausgård og slukket lampa. Joar hadde sagt at han ville være sen. Møtet i kommunestyret ville antakeligvis trekke ut.

Litt rart at Thommas hadde kommet ut av intet. At han plutselig eksisterte som en person som kanskje nå lå i en seng og prøvde å sove akkurat som henne… Som tenkte på henne og at han hadde sendt i vei en e-post til henne. Et vågestykke hadde han kalt det. Et vågestykke! Jo, hun hadde nok aldri kommet på ide´en. Hva ville han egentlig? Møte henne? Ville hun det? Hun var usikker. Hva ville komme ut av det? Hva skulle de snakke om?

—-

Hun kunne ikke hjelpe for det. Det kom opp flere minner om Thommas og tiden de hadde hatt sammen. Hun kunne ikke stoppe dem. Hun klarte ikke å bruke sin strukturete tankestyring. Sin evne til å fokusere. Minnene brøytet seg vei opp gjennom asfalten akkurat som en løvetann som sprenger seg fram de mest uventede steder.

Anne stod ved kaffemaskinen og skulle velge kaffe. Tankene gikk bakover i tid. Drakk hun kaffe den gangen? Hun huska at hun røkte. Rullings til hverdags og Pall Mall til fest! Drakk nok også kaffe. Han drakk kaffe. Kaffe med melk, huska hun. I store hvite mugger. Nescaffe. Pulverkaffe! Det verste hun visste! Kunne man kalle det kaffe? Det var kanskje derfor han pleide å ha melk i. Det var ikke bare Nescaffe. Kaffe på hollandske glasskrukker. Het ikke kaffen det samme som såpa? Dowe et eller annet? Krukkene var så fine til å oppbevare småting i. Hm.

Da hun snakket med en kollega om Knausgård var plutselig også Thommas der. En tanke slo ned i henne. Kanskje han har tenkt å skrive om dem? Thommas hadde jo vært interessert i litteratur og det å skrive. Han hadde jo vist ham flere tekster og en del hadde jo vært bra. Hun ble kald. Hadde han mange brev? Hun hadde jo alltid skrevet personlige brev til sine kjærester. Tenk å få det utgitt… Frøken, er det du som er hovedpersonen i denne boka? Hadde dere god sex på hybelen…? Elevene kunne jo være veldig direkte og Knausgård hadde jo lagt veien åpen for den type fortellinger… Hun husket hybelen.

Hun måtte ta en tur ut etter middagen. Det hadde vært så masete hjemme. De tre guttene – mannen Joar og guttene Sven og Anders var i bråkehumør. Alle på en gang. Opptatt av sitt og av å overdøve de andre. Hun klarte ikke å legge bort e-posten. Minnene holdt på å ta kontroll. Det handlet jo ikke bare om Thommas men om hennes liv den gangen. Hun måtte innrømme at det rommet mer enn en fjortis og en ungdomskjæreste. Hadde hun egentlig vært så veldig fjortis? Det Thommas fortalte om henne i brevet tydet jo på at hun hadde vært mer reflektert. Hun hadde jo også vært politisk engasjert i kampen mot EEC og på venstresida.

Hun vandret ned mot sentrum. Hadde egentlig lyst till å sette seg på en kaffe`, men var redd for å havne oppe i en gruppe av sine elever. Det ville hun ikke. Hun ville være alene. Uten at hun tenkte på det vandret hun mot den videregående skolen ad en omvei. Hun kom opp mot skolen nedenfra gjennom en liten skogsdunge. Pussig. Her hadde jo hun og Thommas også gått en gang. Hun husket det klart. Her hadde han jo sagt «jeg elsker deg». Det måtte ha vært den første gangen. Det hadde kommet så brått. Hun hadde ikke tatt det på alvor. Hvordan kunne han si elsker? De kjente jo nesten ikke hverandre. Elsker hadde jo vært et stort ord å ta i sin munn. Hun hadde blitt lattermild og hun husket at han hadde trukket seg litt tilbake. Likevel hadde de kysset hverandre lenge. De hadde nesten mista pusten, og så hadde de bare ledd. Gått rundt og ledd. Støtta seg på trærne og ledd! Hadde de ledd mye sammen?

—-

En kollega fortalte at han hadde vært en tur i Holmenkollen i helga og at yngstemann hadde falt ut i Besserudtjernet. Det hadde blitt litt armer og bein, fortale han. Da husket hun plutelig at hun hadde vært på en stor konsert i Holmenkollen sammen med Thommas. Mange artister, mye folk, dop. I etterant av Woodstock. Den norske Woodstock. Husket ikke hva konserten het, men huska at hun hadde badet i Besserudtjernet. Uten tøy! Varm og god i kroppen etter en flott dag og etter en god pipe! Thommas hadde visst ikke badet. Sittet på kanten med beina i kors og røkt… Ropt til henne. Fortalt hvor deilig hun var. Ja, hun hadde følt seg deilig. Så harmonisk, så fri! Det hadde vært en utrolig dag. De hadde møtt hverandre på Sentralbanestasjonen. Hun hadde løyet hjemme om hva hun skulle.

Hun hadde fått lov til å overnatte hos en venninne og skulle offisielt gjøre ferdig en oppgave som skulle leveres før ferien. Det var veldig viktig! Hun hadde i virkeligheten forhandla seg fram til å kunne levere den etter ferien. Læreren hadde satt karakteren og det var nærmest bare «en formalitet». Lenge så det ut som om et annet pliktløp ville sette en stopper; søndagsmiddag hos en tante. Heldigvis bestemte foreldrene seg for å ta en båttur over helga i stedet på grunn av at det var varsla fint vær, og da var det greit at hun var hos en venninne. De hadde gitt opp å presse henne til å bli med «kvalme» båtturer i tide og utide.

Hun reiste til byen sammen med flere venner og folk fra gymnaset, og hun hadde kastet seg om halsen på ham og kysset ham lenge på Østbanen. Hun hadde hatt med seg en klump grønn lib som hun hadde kjøpt av en venninne (det var jo Tove! Lille snille uskyldige Tove som senere studerte jus av alle ting!). Tenk det! Noen hadde visst tatt seg en «blås« på toget, men hun hadde villet vente og gjøre det sammen med ham. De hadde vandret oppover Karl Johan og slått seg ned i Slottsparken. Herre gud… foreldrene hadde jo oppdaget at hun hadde løyet om konserten i etterkant og gitt henne husarrest og forbud mot å ta i mot besøk. Det var jo han, Thommas, de ville stenge ute (han hadde jo dårlig innflytelse og så hadde jo dette nye med schizofrenien kommet inn), men de kalte det forbud mot at ta i mot besøk. Det ble (selvsagt…) gitt dispensajson for Tove. Anne hadde vært så eitrande sint, og hun hadde ikke snakket med faren på mange uker etterpå…!!

Hun hadde sluttet med hasj omtrent samtidig som hun slo opp med Thommas. og ble kjent med Jørn. Han var et par år eldre enn Thommas, og var ikke en del av den radikale bevegelsen. Prøvde vel egentlig å posisjonere seg i utkanten, hadde halvlangt hår og gikk ofte i olabukser med sleng og islender. Politisk var han nok mer borgerlig allerede den gangen, og de hadde hatt mange heftige politiske diskusjoner. Hun hadde likt det. Likt det å møte motstand. Måte tenke og forholde seg til noe. Hun hadde røkt hasj noen ganger sammen med Tove, men han hadde gitt uttrykk for at han ikke likte det, og det hadde fått mindre betydning for henne da de ikke gjorde det sammen.

Ragnarock het konserten! Minnene strømmet på. Grensesprengende på så mange måter. Rå rock og folkemusikk i forening. Sjangerblandning. Hun husket Sigbjørn Beroft Osa og gruppa Saft fra Bergen. Hardingfele og elgitar! Folkedansere. Dette var også en del av hennes liv men fjernt!

Hadde hun noen gang seinere følt en frihet som kunne komme opp mot de hun følte den sommerdagen i 1973? Hun måtte kjenne på det. En skremmende tanke egentlig. Eller var det frihet, var det ikke en stor rus, eller en beruselse? At hun ble oppfylt av en stor glede, og at det var første gangen for henne, første gangen i Norge, med en så stor konsert ute i det fri helt på ungdommens premisser. En sosial og musikalsk happening. Snakk om sosiale medier, tenkte hun. Det hadde vært «the real thing». Samtidig hadde det vært en falsk rus, bygd på hasj, at hun hadde løyet for sine foreldre (ikke at hun angra – hverken den gangen eller nå), og at de hadde blitt «dopa» av musikken. Merit Hemmingsson og Savage Rose dukket opp som to navn fra den gangen. De hadde lyttet mye til Merit Hemmingsson.

Minnene strømmet på og hun likte ikke helt utviklingen. Hva ville dette føre til, og hva var egentlig hensikten til Thommas? Tenk om han hadde arvet noe av sykdommen fra moren sin? At hun egentlig hadde fått et brev fra en schizofren? At han ville bruke henne på noen måte. Kanskje var han en «stalker» – en som hadde pekt ut hennne og ville følge etter henne. At han dermed kunne ødelegge hennes liv. Nei, det var vel å gå for langt, men likevel…!

Hva ville Thommas si om henne anno 2012? Borgerlig selv om hun fortsatt stemte på Sv og støttet den Rød-grønne regjeringen. Fortsatt feminist og ikke så veldig glad i huslige sysler selv om det måtte til. Lektor i norsk. Et trygt yrke, en trygg posisjon. Kjernefamilie. To gutter og en mann som var med i styre og stell. En samfunnets støtte! Bikkje og villa et kort steinkast fra huset der hun vokste opp. Ingen store eksperimenter eller endringer i livet. Fjernt fra de tankene og ide´ ene som hun hadde delt med Thommas. Ikke desillusjonert bare tilpasset! Nei, ikke tilpasset, tatt et oppgjør med idealismen, forstått nye sammenhenger…

Det smertet henne kanskje litt samtidig som hun tenkte «du skal ikke komme her og komme her…!» Hun hadde valgt sitt liv og livet den gangen hadde jo bare vært et eksperiment – en del av tidsånden – akkurat som piercing og tatovering nå. Det hadde jo vært passe naivt!

Hun tenkte på 70-tallslitteraturen. Det var jo et kapittel i litteraturhistorien og hun pleide jo å ha en forelesning om den. Et par timer. Pliktskyldigst. Nei, det var ikke helt riktig. Hun mente at det hadde vært en god del som var bra med 70-åras litteratur. Dag Solstads «25. septemberplassen» og Liw Køltzows «Hvem bestemmer over Bjørg og Unni», mente hun skilte seg ut. At litteraturen skulle stille seg på folkets side og at kulturen skulle brukes i folkets kamp var jo en god tanke innledningsvis, men det gjorde litteraturen mer triviell og mindre udødelig. Ja, hun mente faktisk det. Litteraturen skulle heve og foredle livet og språket skulle tilføre en ekstra dimensjon, et ekstra lag. Det var viktig at fortellingene rommet mer enn bare referater fra virkeligheten. Det var jo det som skilte litteraturen fra nyhetsstoff, fra fortellingene i avisene. Det litterære. Det var en ekstra kvalitet. Slik var det med den andre kulturen også. Det var ikke alt som hadde «verkshøyde». Det var mange artister, mange grupper som lagde plakatmusikk. Musikk med store bokstaver «Kamp mot krisa». Propagandamusikk, øyeblikksmusikk. Greit nok der og da, men det var jo ikke kunst.

Hva med Thommas. Han fortalte jo ikke så mye om seg selv i e-posten. Hun hadde lest den et par ganger. Han var tydeligvis opptatt av filosofi – fornuft og følelser – og av å skrive sitt eget liv… Knausgård igjen. Han hadde jo nevnt Knausgård og hun leste jo Knausgård nå. Var ikke helt bekvem med alle utleveringene. Hva om han, om Thommas, som jo helt klart hadde hatt litterære ambisjoner den gangen…

«Jeg husker jo radikalismen og feminismen din; at det gjorde vondt inni deg da du måtte lage mat…., jeg husker de gule fingrene dine (også beskrevet i et brev da du var i Frankrike som utvekslingsstudent), at du syntes dine foreldre var veldig strenge og at du var opptatt av en selvregulerende oppdragelse (hva med ditt eget forhold til dine egne barn…?).»

Ekkelt! Hvilken rett hadde han…? «Gjorde vondt da du måtte lage mat». Hun husket det. Ideologien hadde satt seg i kroppen. Det var jo ikke slik i dag. Hun måtte jo lage mye av maten. Jørn var jo mye opptatt. Men hva hadde Thommas med det å gjøre? Hva hadde hun skrevet om det i brevene?

Det var riktig at hun hadde oppfattet faren som veldig streng! Det hadde sikkert også vært riktig. Hun hadde trengt en til å holde seg i øra selv om hun hadde protestert for all verden. Det var viktig! Hun var glad for det nå. Overfor egne barn? En annen tid. To gutter. Var hun streng? Syntes de hun var streng? Sikkert! Det var jo viktig å gi dem trygge, forutsigelige rammer! Gule fingre! Bare ekkelt! Hvorfor trakk han fram det? Ironisk? For å tråkke på henne? Svakheter? Ekkelt! Det var lenge siden hun hadde sluttet å røyke.

Anne så ut over elevene. Hun hadde latt dem sitte i en hestesko. Hun likte det best, hun fikk bedre kontakt med dem og de med hverandre. Det åpnet for en dialog. Hun så ut av vinduet og tenkte på «Det forsømte forår». Hun burde ha en time om Hans Scherfig og om den fryktede latinlæreren C. Blomme som ble forgiftet av en «bolsje». Det kunne kanskje være noe som livet opp i eksamenstider samtidig som begrepet «det forsømte forår» kanskje kunne legge en demper på det de måtte holde på med i de lyse sommerkvelder: forberedelser til eksamen. lesing, lesing og nerver! For henne selv var jo også denne tiden på året et evig gjenkommende «forsømt forår» med rettebunker og ekstra forberedelser. Det var nesten som en allergi som kom igjen til samme tid hvert år…

Det fantes jo en kopling til mot «Det forsømte forår» og det var Thommas…! Det var jo han som hadde fått henne til å lese boka…! Thommas hadde jo vært veldig opptatt av skole. Han skulle jo bli lærer! Ble han lærer? Var han lærer? «Det forsømte forår», «Jonas», «Summerhill»…! Viktige bøker også for henne. Summerhill. Det var der det kom fra dette med den selvregulerende oppdragelse. Også en illusjon… Men kanskje ikke bare. Hun og Jørn var jo litt forskjellige der. Jørn var jo mer lik faren hennes (de var kanskje derfor de kom så godt overens?) og ville sette klare grenser, klare regler mens hun…, jo selvregulerende oppdragelse, vokse organisk ut fra iboende forutsetninger, som et frø, en plante… Det var jo hun som hadde sett «tendensene» hos den eldste sønnen. At han hadde en dragning mot gutter. Som hadde forstått ham og ikke kjempet i mot. Ikke det at Jørn hadde kjempet aktivt i mot, men det var tydelig at han ikke likte det helt, og at han prøvde å ignorere det i starten. At det var fremmed. Skjule det både overfor seg selv og overfor andre. Selvregulerende oppdragelse…

Så mange spor til fortiden! Hun følte et sug inne i seg. En merkelig følelse som hun ikke hadde kjent på på lenge. Et sug eller kanskje et rom som videt seg ut, en rus…? Men hun hadde jo ikke tid til å tenke disse tankene og hvor ville det føre hen?

Hun så ut over klassen igjen. Snart skulle deres veier skilles. Etter tre år. En lang dialog. Hun kom til å savne dem!

De senere årene hadde hun gjort det lettere for seg gjennom å la elevene lage små korte foredrag om viktige deler av pensum. I tillegg skulle de lage korte fakta-ark. I dag var det tre elever som skulle i ilden. Temaene var selvvalgte innenfor gitte områder.

Tankene på Thommas og livet den gang kom og gikk i løpet av dagen og hun var en liten tur innom igjen før hun sovna. Hun lurte på om hun skulle si noe til Jørn men lot være. Det ville neppe interessere ham. Neppe noe han ville involvere seg i.

—-

Fredagen hadde gått iett. Hun hadde ikke tenkt så mye på gamle dager, men hadde planer om å gjøre litt «research». Etter skolen besøkte hun derfor faren. Hadde med seg middag. Enkelt i dag. Stekte fiskekaker med poteter og rårevne gullrøtter. Han likte så godt gullrøtter med en dressing av sitron, vann og sukker. Hun satte på potetene og varmet fiskekakene i mikroen.

-Holder du meg med selskap mens jeg spiser?

Hun nikket. Han hadde et stående tilbud om å spise nede hos dem, men valgte som regel å spise hjemme. Sitte på kjøkkenet, men likte godt å ha selskap. Av og til sendte hun opp guttene eller Jørn. Det virket som om de hygget seg sammen. Kanskje mer enn når hun var der? Hun var jo ofte stressa, tok seg ikke helt tid. Ventet på at han skulle knuse potetene i sausen eller smøret slik at hun kunne skylle tallerkenen og gå hjem.

-Jeg har tenkt å kikke i noen gamle esker på loftet etterpå.
-Å?
-Ja. Jeg har fått en e-post fra en gammel kamerat.
-Hvem da?
-Thommas. Husker du ham?
-Selvfølgelig husker jeg Thommas. Han var jo sønn av Tor.

Det hadde hun nesten glemt å tenke på. Sønn av bestevenen hans fra ungdomstida.

-Det er rart, men jeg har ikke snakket med Tor på mange år. Han giftet jo om seg, og det ser ut som om den nye kona slukte ham med hud og hår. Jeg prøvde å få ham med i Rotary men han ville ikke. Tror han meldte seg inn i Lions i stedet. Faren hans var jo med i Rotary. Thommas, ja. Det var en hyggelig gutt… Du får hilse ham. Hva ville han?

-At jeg skulle skrive noe om han til hans 60-årsfeiring.
-Hm… en artig ide`. Jeg husker da jeg hadde 60-årsdag…

Nå var det på tide å avbryte ham, følte hun. Dette kunne bære rett inn i «memory lane» og det hadde hun ikke tid til.

-Jeg går opp på loftet å kikker.
-Ja, der har du visst ikke vært på lenge. Ikke at det gjør meg noe, men skal de eskene stå der til evig tid? Søstern din har vært der og tømt det meste av sine ting…

Hun holdt på å si «pene, pretige Bente. Alltid så flink og pliktoppfyllende…», men lot det ligge.
-Jeg skal ta det en dag, men ikke akkurat nå.

Hva hadde hun ventet å finne? Hun visste ikke. Det var iallfall mest bøker, pyntegjenstander, noen plater – The concert for Bangaladesh av Georg Harisson og Thick as a brick med Jetro Thull, brev med en sløyfe rundt, miniatyrflasker som det hadde vært sprit i (White horse, Trafalgar gin…Sikkert fra den gangen hun bodde hos madame i Frankrike), dukken Hanna og et par Barbie-dukker, Ken som hun hadde skrevet «kjønnsfascist» på brystet, tre esker med servietter fra ulike serveringssteder, en hollandsk glasskrukke med juggel…. Artig gjennsyn og mange nye tanker. Avisutklipp fra da hun spilte teater. Det hadde hun nesten glemt. Hun hadde samlet en del avisutklipp, noen brev og andre dokumenter i en mappe med strikk rundt. Der, var det det hun lette etter? Der fant hun et brev fra Thommas og to bilder. Brevet lå i en egen plastmappe, og det viste seg etterpå være to. Hun så på bildene. Skjegg og halvlangt lyst hår. Litt hippieaktig. Det var slik hun husket Thommas! Tenk at hun hadde vært fascinert av ham, ja veldig forelsket. Tett på ham. Så tett som aldri før. De lyseblå, varme øynene. Alltid så forsiktig! Alt for forsiktig! Brente ikke for noe? Kanskje for skolen og litt for politiikken? Prektig! Nei, ikke prektig, men gjorde det meste rett. Aldri såre, mens hun plumpa ut i det og ofte ble «den slemme» i forholdet. En belastning! En uballanse! For lite motstand. Det var ikke så rart at det hadde blitt slutt.

Så bidet av henne selv. Sittende på et svaberg. Tatt litt fra siden. Også det i svart-hvitt. Litt lyst bilde. På fjellkanusen hadde hun skrevet «T+A =sant med tre kryss. For ever. En kort evighet…

Plata. Lpén Thick as a brick hadde en påtegnelse: Til Anne med takk for alt! Thommas! Tenk det. Det var sånn han skrev. Det hadde visst kjøpt plata sammen. Den første og siste. Hun hadde fått den og han hadde tydeligvis laget påtegnelsen da.

To brev. Et langt og et kort. Hun tok med seg brevene og bildene ned og gikk inn på det gamle pikerommet. Det var nesten slik det en gang var. Den samme tapeten. Skrivebordet foran vinduet og sengen. Nå var den gjesteseng og alle bildene på veggeve var borte. Hun satte opp bildet av Thommas. Det var jo det bildet hun hadde hatt på skrivebordet. Som hadde kikket ned på henne da hun gjorde lekser eller skrev brev til ham.

Hun leste det korte brevet først.

Kjære, Anne!
Ingen vet hva livet vil bringe som du sier. Akkurat nå ser det svart ut. Jeg har av og til tenkt på livet som en korridor med mange dører, og jeg vet at det finnes dører som slipper lys inn i den mørke korridoren når jeg bare tør å åpne dem.

Ditt siste brevet hvor du skrev at du hadde ligget med en gutt og at du hadde møtt en du kjente fra før av og som du nå var veldig forelska i, såra meg jo litt. Det var kanskje det du ville for å fortelle meg at det var uvilkårlig var slutt. Ingen vei tilbake.

Likevel, som du har sagt før:
«Allikevel tror jeg at vi kjenner hverandre så godt, og har gitt såpass mye av oss sjøl til hverandre at en form for kontakt vil oppstå når/hvis vi møtes siden.»

Det tror jeg på! Det vil komme en tid, det må komme en tid, for alt annet er umulig!

Derfor:
Takk for denne tiden og på gjennsyn i en ny tid!»

Var det det han tenkte nå; at tiden var kommet. Hun så opp på bildet av ham. Det var jo det bildet eller den personen alt refererte seg til. I dag var han sikkert helt anderledes. Var han like mørk innvendig? Hun hadde jo hatt dårlig samvittighet etter bruddet – følt seg slem og rastløs. Det hadde vært noe som manglet. Heldigvis hadde Jørn dukket opp. Jørn hadde jo egentlig dukket opp før det var helt slutt. De hadde nærmet seg hverandre og hun hadde følt en ny slags rus. Hun hadde ikke fortalt Thommas det. Hadde skammet seg, følt seg uærlig. I ettertid hadde det ikke betydd noe, men nå kom litt av følelsen tilbake. Uærlig. Hun hadde vært uærlig! Latt Thommas i stikken, ikke hjelpe og støtte ham slik at han kunne komme ut av svartsynet sitt. Ekkelt å kjenne på. Han hadde jo vært så snill og omtenksom. «Takk for alt» på plata. Likevel: det måtte jo bli et brudd. Hun klarte ikke svartsynet og hva med schizofrenien til moren? Nei, det var riktig!

Hadde hun skrevet at hun hadde ligget med en gutt…?! Var det Jørn? Hadde hun virkelig skrevet det, til Thommas. De måtte jo ha virkelig ha vært tett på hverandre…

Avskjedsbrevet hadde jo egentlig ikke vært mørkt. Tvert om lyst og fullt av håp «det må komme en tid». Hun hadde jo vært mer reservert: «når/hvis vi møtes igjen.

Merkelig at de ikke hadde hatt kontakt i alle disse årene. Hadde han egentlig prøvd seg? Hun husket at han hadde besøkt foreldrene for ikke så mange år siden. Den yngste sønnen hennes hadde også vært der. Etterpå hadde han kommet hjem og sagt at han hadde truffet en tidligere kjæreste til henne. Ville vite mer. Hadde de «knulla» hadde han spurt litt ertete og nysgjerrig? Heldigvis hadde nysgjerrigheten gått fort over. Hun hadde bagatellisert det hele.

Hun fikk nesten bakoversveis av det lange brevet. Brev? Det så mest ut som en rapport. Skrevet på vanlig linjert konseptpapir – slikt papir som de brukte som kladdeark på prøver.

Håndskriften var fin og han skrev godt. Det var flyt i tankene. Velformulert. Delt inn i punkter I, II, III og a), b) og c).

Thommas hadde vært opptatt av kjærlighetens vesen, av at:

«Kjærligheten er ikke noe som er gitt uansett tid og sted.» Ikke et stadig lykkerus. Kriser… Han hadde vært ute etter å analysere hvorfor det hadde gått galt og pekte på farer i forholdet.

Den punktvise oppbygningen fikk henne nesten til å se på brevet som en stil som hun skulle ta stilling til, hente ut meningen fra og gi en bedømmelse av. Hun trakk automatisk ut hovedpunktene:

Farene i forholdet; isoloasjon, det seksuelle i sentrum, bli for like hverandre, stereotypt
Status: «Det er klart at akkurat nå er jeg ikke ”forelsket i deg egentlig mening”. Likevel er jeg villig til å prøve å finne tilbake til det som var. For jeg mener at det er for enkelt å si etter en fem ukers ferie ”at jeg elsker ikke deg lenger”. Det som var mellom oss var for meg uendelig fint da det var som best. Jeg tror at vi psykisk egentlig passer svært godt sammen.
Veien videre: treffes oftere, snakke ut med foreldrene og få aksept for forholdet, være sammen med andre

Veldig utenfra tenkte hun. Litt belærende! Faktum! Slik var det, ikke spørsmål… Det overrasket henne. Det måtte vel ha vært litt hard kost den gangen? Han snakket også om en maktkamp – en kamp om å dominere den andre. Kjente hun seg igjen?

Han henviste også til at hun kunne «være svært sur, egoistisk, trassig.. at du av og til tar litt lett på
dette, og at du ikke jobber tilstrekkelig med deg sjøl?» Oi, hun følte at hun hadde en viss selvinnsikt… men hvordan hadde det vært å høre det den gangen sammen med konklusjonen at han likevel ville være sammen med henne. Sammen på et intellektuelt grunnlag…» gi vår kjærlighet en sjanse».

Det måtte ha vært den merkeligste kjærlighetserkæring hun hadde fått. Nesten på linje med en episode i TV-serien «Godt norsk» med Petter Skjerven. En episode hun pleide å vise elevene. Episoden viste en skremmende terminator-type som kommer inn i et rom med et gevær og det hele og uttrykker sin kjærlighetserklæring ved å kaste en rose på gulvet si «I love you» og ta ladegrep. En liten mismatch mellom form og innhold. Den viste hvor viktig sammenhengen, konteksten er og at det talte språket i seg selv ikke sier alt.

Hun brettet sammen brevene og bildet og tok det med seg. Hun sa «ha en fin kveld» til faren og gikk hjem. Brevet var med henne nå og da ut over kvelden med taco og «gullrekka».

—-

Det var så deilig å avslutte arbeidsuka med en tur på trimen. Hun og Jorunn, kollega og naturfagslærer, pleide å dra på SATS lørdag formiddag. Løpe på tredemølle, sykle, ro eller ta en fellestrim. Det var mye rart å velge mellom og alt var på engelsk… Det moret henne som norsklærer.:Bodypump, Legsolution, Crosstraining… De spøkte av og til om at de ville prøve SeniorPulse, men følte ikke at de var der ennå.

Etter trimmen pleide de å ta en juice eller en kopp kaffe og prate litt før helgeaktivitetene hadde en tendens til å sette inn.

Jorunn var så jordnær – «Jordrunn» spøkte hun av og til for seg selv… Hun kunne snakke med henne om det meste. Anne så disse trimøktene som små oaser i hverdagen. De fikk sjelden utvekslet tanker i løpet av arbeidsuka. De var på forskjellige team og snakkket egentlig ikke veldig mye sammen.

-Vet du hva jeg har opplevd denne uka spurte Anne da de satt på stamkaféen, og fortsatte uten å vente på svar. Jeg har fått en e-post fra en tidligere kjæreste.
-Spennende!?
-Ja, det er jo lenge siden da. Hun måtte tenke etter, nesten 40 år. Fra hippie-tiden…
-Har du vært hippie? Jorunn gjorde store øyne. Jorunn var noen år yngre enn Anne og var aldri en del av tidsånden.
-Pannebånd, pece and love, hasj og sånt…?
-Vel… jeg var jo ikke så veldig, jeg var jo ganske ung..
-Hvor mye hippie da…?
-Ok, en del, men det er ikke det som er mest interessant, synes jeg. Det rare er å bli kontakta av en som var en del av livet den gangen. Som jeg stod tett på men som jeg ærlig talt ikke har ofra mange tanker på siden den gang. Plutselig er han bare der.
-Føler du noe mener du?
-Nei, ikke føler. Nei. Hun ristet på hodet. Men det handler jo litt om livet også. Du spør om jeg var hippie.Jeg hadde jo mange tanker om et annet samfunn, om en annen måte å leve på. Vi snakket om kollektiv om å dele livet… Det var noe helt annet…
-Og nå tenker du på det «borgerlige» livet du fører…
-Ja, jeg er nok litt der. Jeg kjenner at jeg må forsvare meg, forsvare mine valg… Men jeg mener jo at det er riktige valg. Samtidig ser jeg jo at jeg ikke har beveget meg en cm fra den slagne landevei, fra det livet mor og far ønsket at jeg skulle leve…
-Anne Grete Preus synger jo at en millimeter er nok…

Spøkefulle Jorunn som alltid – så pusssige sammenhenger som Anne ikke hadde tenkt på. Liknet ikke det litt på Thommas…? Var ikke det en del av ham, kanskje viktigere enn det mørke?
-Du kan så si, men du kan også spørre: hvorfor ble alle de flotte tankene til ingenting? De er sporløst forsvunnet…
-Som sosialismen, kommunismen, alltruismen… Vi er alle sosialdemokrater og drømmer om hus hjem, barn, villa… akkurat som foreldrene våre…
-Ja, vi er selvbedrager pleide Thommas å si.
-Husker du mye fra den tiden?
-Nei, egentlig ikke, men det har jo dukket opp en del de siste dagene.
-Har du mailet med ham?
-Nei, men jeg må vel det.
-Er ikke det spennende da. Hadde jeg fått en mail fra Petter eller Jonas elller… jeg hadde kasta meg over. Fått dem inn på Facebook, snakket om gamle dager Lurt på hva det hadde blitt av dem…
-Du er jo så åpen du. Det er jo mye å tenke på. Barna mine, Jørn, elevene, kanskje ikke minst elevene….
-Ja, du skyver jo alltid elevene foran deg. Det er jo derfor du ikke kan dele ting på facebook og aldri kommenterer en blogg… Jeg har jo flere blogger som du vet og venter stadig på en kommentar fra deg… Kanskje jeg skal lage en «meningen med livet»-blogg eller et sted for… «gammel kjærlighet ruster ikke»… eller det motsatte. Sponsa av Tectyl Fjerner rusten fra gammel kjærlighet! Det er da spennende å høre mer fra Thommas.
-Nei, jeg vet ikke. Jeg er usikker. Moren hans var schizofren.
-Hva betyr det mener du?
-Ja, han kanskje har en forskrudd oppfatning av virkeligheten. Kanskje han kontakter meg for at han vil noe mer? Kanskje han vil forfølge meg?
-Nå har man jo et annet syn på schizofreni i dag enn for 40 år siden. Han kan jo være helt normal. Han trenger jo ikke å ha arvet noe som helst fra moren, og i tillegg hva vet du om moren i dag? Før så man jo nesten på schizofreni som en uhelbredlig sykdom. I dag er det langt færre som får diagnosen og man er nesten i tvil om det er en diagnose. Kanskje det bare er en tilstand som opptrer under spesielle betingelser…
-Dette har du studert skjønner jeg…!
-Ja, jeg synes jo det er spennende med menneskesinnet og hvorfor vi er som vi er. Det avvikende kan jo også fortelle noe om oss sjøl.

Anne så ned i kaffeglasset med enkel Latte. I dag hadde hun bevilget seg en kanelbolle ved siden av. En stor, god, luftig kanelbolle med mye smak av kardemomme. Hun husket at Thommas hadde bakt kanelboller en gang på hybelen. I den lille hybelkomfyren. Blandet sammen ingrediensene og kjevlet ut deigen med en flaske! Ikke så enkelt, men det hadde gått. De hadde blitt litt tørre.

-Hadde det ikke vært morsomt å treffe ham? En gylden mulighet. Er det bare schhizofrenien du er redd for eller er du redd for deg selv? Hva med Jørn? Har han spurt om du vil treffe ham?
– Nei, han vil bare at jeg skal skrive noen ord til hans 60-årsdag.
-Så kuult! En hilsen fra en ungdomskjæreste. Han må jo være litt tøff.
-Så, så… hva skal man skrive da? Han sier at jeg var den viktigste personen hans liv en gang… Thommas jeg husker deg som en nær og fortrolig venn, vi delte tankene om en bedre verden men dessverre – eller heldigvis – kom egosmen inn igjen og drepte alle de fine tankene…
-Du kunne jo skrive et dikt… Plutsellig var du der. Etter 40 lange år, nei etter 40 år og som du forstår var det et sjokk å åpne posten…
-Du gjør det så enkelt!
-Er det ikke ganske enkelt da?
-Nei!

Ettyer hvert døde samtalen hen og de kastet seg over et annet aktuelt tema fra uka: streiken i offentlig sektor. Om det ville komme en oppgtrapping som ville berøre deres skole.

Før de sa «ha det», klemte Jorunn i med:
-Vær liitt modig nå og kast deg ut i det. Ikke mobiliser alle dine motforestillinger. Det er forforestillinger som endrer verden…!

Anne hadde tenkt litt på samtalen med Jorunn, men hadde hatt så mye annet å gjøre og tenke på at det hele hadde kommet litt i bakgrunnen. Det var hun egentlig ganske fornøyd med.

Et ukjent mobilnummer på telefonen. Hun ville ikke ta den. Hun likte aldri å svare på ukjente nummer. En selger? De ringte jo nå til alle døgnets tider selv om hun hadde reservert seg mot telefonsalg. «Hva mener du om…. har du lagt merke til at Stabburet har skiftet design på leverposteiboksen…?» Thommas?

-Hvordan finner man ut hvem som ringer? Jeg mener hvem som har et nummer?

Den yngste sønnen så opp fra Dagbladet.

-Vet du ikke det? Han flirte for å understreke hvor «datadum» han mente at hun var. Hun hata akkurat de fire ordene: vet du ikke det. De sa så mye om den som uttalte dem og holdningen til den andre: jeg vet noe du ikke vet, jeg er bedre enn deg, dette burde du ha visst… Akkurat når det gjaldt data kunne hun jo gi ham rett. Hun hadde bare lært seg det hun trengte og datamaskinen var bare et verktøy som hun brukte når hun måtte. Hun var ikke aktiv på sosiale nettverk, hun hverken lagde blogger eller svarte på innlegg. Hun var ikke så aktiv med å lese heller. Det var mange av hennes elever som hadde blogger og skulle hun lese dem og i tillegg svare… Hun hadde nok med andre ting å lese og forholde seg til.

-Er det ikke noe med gule sider?
-Ikke verst! Jo du kan bare «paste» inn et nummer så får du svar med en gang.
-Hva er adressen? Jeg mener nettadressen…
-Han så ned på avisa igjen. Hva tror du…?

Svaret kom opp like kvikt som hun hadde limt inn nummeret: det tilhørte Thommas. Det gikk kaldt ned over ryggen på henne. Hun ville ikke snakke med ham. I allfall ikke snakke! Nå måtte hun svare på mailen. Hun gikk inn på arbeidsrommet og satte seg ved PC-en.

Hun måtte ikke sitte lenge før svaret kom: “Gamle brev bør brennes, gjengrodde stier bør gro igjen. Jeg håper du har et godt liv, det har jeg. Jeg har intet å tilligge.

Hilsen
Anne”

Hun hadde gjort rett! Gamle stier bør gro igjen og livet må gå videre. Det var sant: hun hadde ikke noe å tilføye. Egentlig var det kanskje omvendt. Hun hadde så alt for mye å tilføye. Det lå jo et helt liv i mellom. Det var ikke mulig bare å skrive et par setninger. Det ville jo ikke forklare noe som helst. Hun ville heller ikke bli utnevnt til et underholdningsinnslag på hans feiring. Et trofé.Nå ville hun avslutte refleksjonen fra ungdommen og konsentrere seg om livet her og nå. Forhåpentligvis ville han ikke ta kontakt på nytt igjen. For sikkerhets skylld bestemte hun seg for ikke å lese mer e-post i helga.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Skjønnlitteratur, Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s