Masker

Livets teater

Tenk så deilig! Spille teater. Ta på en maske. Selv definere hvem jeg vil være! Et alternativ til “den konsistente personligheten”. Forventningen om at jeg (og du) skal være i dag på samme måte som i går, i forgårs, for fjorten dager siden, for fem år siden…  Ganske absurd egentlig! Nei, ta på en maske. Bryte ut av “vanens tyrani”. (Et godt begrep “vanens tyranni”!) Tanken er berusende og gir meg energi. Er det så enkelt: ta på en maske? En måte å krype ut av skallet på. En maske!

Jeg blir inspirert av et intervju med Nina Witoszek i Aftenposten. Har samlet det på Dropbox sammen med en mengde andre artikler om livsfilosofi. Der sier den polsk-irske professoren og skribenten:

“– Jeg kommer fra en kultur hvor alder er like sensitivt som privatliv og sex. I Polen snakker man ikke om seksuelle vaner, hvilken Gud man tror på eller alder.

– Vi er kanskje ikke så siviliserte?

– Nei, det skyldes at nordmenn er besatt av sannhet. I Polen spiller kvinner og menn teater. Man tar på seg masken og er hva man later som.”

Det ligger nok noe der. Besatt av sannhet eller å være den man har blitt. Være tro mot den man har blitt. Finn Kalvik sang om å finne seg sjæl. Som om det å være seg sjæl er noe annet enn en (mer eller mindre reflektert) maske.

Hvilke andre merkelapper kan vi hekte på dette fenomenet? Behov for trygghet? Redselen for å gå utenfor komfortsonen? Autopiloten kontra piloten som flyr aktivt og bevisst?

En kollega skrev på Yammer på jobben:

“Jeg har vært på et kurs om kulturell intelligens. Der fikk vi en hjemmelekse: Når du går hjem i dag så gjør noe du vanligvis ikke gjør; ta for eksempel en annen vei, spis mat du ikke har prøvd før, se et tv-program du ellers ikke ville sett. Jeg valgte å gå til t-banen via Dronningens gate istedet for Skippergata. OK, det var ikke den helt grensesprengende endringen, men det gjorde at jeg kom forbi Filmens hus og Cinemateket, der de viser filmer fra Sør. Det ville passe bra for en integreringsrådgiver, tenkte jeg. Det var imidlertid over to timer til neste film og det var for lenge å vente. Da kom jeg på at Eldorado kino ligger bare litt lenger bort og bestemte meg for å gå på neste film – uansett hvilken det var. Da kjente jeg meg litt mer vågal. Jeg så Varg Veum, en fyr jeg definitivt ikke ville møtt ellers. Tips for helgen: gjør noe du vanligvis ikke gjør!”

Dette ble utgangspunkt for en lang debatt om kulturell intelligens og viktigheten av å være bevisst sitt eget ståsted. En annen kollega sa: “Men for å forstå andre, må man kjenne sitt eget ståsted. Å skylle ut egen kultur med badevannet fra andre kulturer, fører fort i gal retning. Den som ikke forstår hvor han eller hun befinner seg kulturelt, altså ikke kjenner sitt eget utgangspunkt, har heller ikke gode forutsetninger for å bedømme utsikten..”

Andre merkelapper på det som hindrer oss fra å endre oss selv er båndene til´andre – til familie, venner og min oppfatning av hvordan de vil at jeg skal være… Maske og rolle hører sammen. Ønsket om ikke å stikke seg ut. Janteloven (du skal ikke tro at du er no´). Beskjedenhet? Problemet med å ta plass, eller innta scenen.

Den masken som er meg selv er ikke en konsistent maske. .. Den varierer med konteksten og den jeg snakker med. Enig med siste taler er et begrep… Noen mennesker fanger deg og holder deg fast. Av og til kan jeg ha en følelse av å prostituere meg selv, legge meg flat under en annen. En ubehagelig følelse som er veldig vanskelig å komme ut av.

Det minner meg om filmen “The Mask” hvor Jim Carrey finner en maske som han tar på seg. Masken gjør ham til den “superhelten” vi alle drømmer om å være… Den som klarer alle situasjoner og kan ordne opp i alt. Supermann!

Ungdommen: følelsen av ikke å bidra og ønsket om (eller kravet til meg selv) om å bidra. Følte meg ofte selv som en “snylter” – en som bare tok i mot uten å bidra.

Ta rommet eller scenen. Hvem er det som setter dagsorden, som kommer med innspillene til diskusjon. Jeg gjør sjelden det. Er på en måte vant til å spille en birolle. Har en motvilje mot å eksponere meg selv og ta plass. Dette er kombinert med at jeg ofte føler at jeg ikke har kontakt med meg selv og min egen forestillingsverden – jeg har kort sagt ikke noe å fortelle… Samtidig har jeg ikke så stort behov for å fortelle. Dette kan jo diskuteres for jeg sitter jo med tapsfølelsen som går på å ikke bidra, ikke bli sett… Dermed blir jeg ofte en lytter som bare deltar av og til i form av svar eller utdypinger. Alt dette er vel trekk som bygger opp under forestillingen av å være en introvert eller det jeg nå har begynt å kalle for tesktrovert etter et oppslag i den danske avisa Politikken?.Samtidig er jeg ikke fornøyd med rollen min. Hva skal til for å komme ut av den vonde sirkelen? Mer refleksjon? Forberede meg til møtet. Hente med meg noen samtaletemaer som jeg tror kan være interessante for andre. Gå inn med noen spørsmål? Overvinne min egen redsel for å ta plass. Men hva er det som ligger i grunn? Introverthet (om det er en årsak eller en virkning?), frykt for andres eller eget blikk, ikke akseptere den jeg er…

Dette innlegget ble publisert i Refleksjon, Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s