Til Elise eller all you need is love

-Hvordan er det mulig å lage noe så vakkert og samtidig så enkelt eller minimalistisk?, sa han.
De hadde begge blitt oppmerksomme på musikken i bakgrunnen: Til Elise av Beethoven.
-Du kan så si, og den voldsomme kontrasten til Beethovens femte som vel nesten er det motsatte i sin kompleksitet og variasjon, sa hun.
-Ja, men hvordan fikk han ideen? Satt han bare ved klaveret og lekte seg med tangentene, og så tok det ene det andre. Jeg får lyst til å finne mer ut om dette! Musikken rommer jo så mye mer enn det vi hører og det gjør det jo veldig spennende…

Hun la hånden på hans.
-Du er så filosofisk! Det er ikke nok å nyte musikken for deg. Du må på en måte utvide rommet… Ja, gjør du ikke egentlig det generelt forresten…?
-Men det er det vel ikke nok for deg med musikken som den er heller…
-Både ja og nei… Jeg trenger ikke nødvendigvis å utvide rommet. Jeg kan være der. Inne i musikken her og nå uten å klikke på alle hyperlenkene for å få mer informasjon..

Hun syntes det var et god bilde. Hyperlenker! Det som hele tiden tar deg ut og bort fra opplevelsen her og nå. Assosiasjonene… Et tegn på vår tid. Øyeblikkets tyranni som forfatteren Thomas Hylland Eriksen snakket om i boka med samme navn. Opplevelsene og mulighetene som man dynger oppå hverandre og etter hverandre som gjør at man aldri er i øyeblikket.

-Ja, men… assosiasjonene gjør jo opplevelsene rikere. Setter dem inn i en sammenheng. Den berømte konteksten… (Han fikk opp et bilde av en tidligere samtale i et brøkdel av en sekund. Konteksten. En kollega som ikke visste hva det betød. Han måtte forklare. Kom først ikke på det enkleste; sammenhengen eller settingen. Hadde begynt å snakke om det som var rundt. Prøvde å finne eksempler. Konteksten hadde vært et ord som han bare hadde i kroppen og som han ikke hadde greid å uttrykke i ord… Akkurat som da han skulle definere ordet “presisjon” i 8. klasse på skolen. Måtte bruke et eksempel men kom ikke på det. Hadde blitt svar skyldig der han stod foran klassen for å presentere en oppgave. Kjente på følelsen av maktesløshet. Det å ikke kunne og miste kontakten med seg selv. Det å ikke prestere der og da! Et minne for livet. Var det starten på redselen for å miste seg selv når han stod foran en forsamling og snakket?Et av de få minnene han hadde med seg fra 8.klasse. Læreren hadde kommet ham til unnsetning. Hvorfor var det alltid så vanskelig å definere og komme med gode eksempler? Noen var jo veldig gode til det…)

…Det utvider opplevelsesrommet på en måte fortsatte han…

-Men samtidig kan det også snevre inn opplevelsen. Det blir litt på samme måte som det bildet jeg så i avisa her om dagen. En masse turister ved et kjent turistmål. Nesten alle med en mobiltelefon. Bare noen få som undersøker og leser teksten på plakettene og opplever…de bare tar bilder. Nei, egentlig var det et annet bilde jeg tenkte på. En forsamling eller en buss hvor nesten alle hadde mobiltelefon og tok bilde av hverandre mens det bare var en som så ut og fikk med seg den flotte utsikten og naturen…

Var de ved kjernen av noe? En grunnleggende forskjell mellom dem? Hun rakk nesten ikke å tenke tanken ut… Han hadde tatt opp telefonen og ville søke på “Til Elise” og “Beethoven” for å finne ut mer om musikken. Hun var mer opptatt av tankene om forskjellen mellom dem. At det var en sammenheng her. At hun på en måte ville rendyrke og være i opplevelsen. Rydde unna all støy og bare være, mens han alltid ville videre. Var det ikke slik? Krevende! Filosofisk? Hvem var det som var mest filosofisk når det kom til stykket? Hvorfor var det slik? Hadde ikke han alltid en uro i kroppen? Han skulle alltid fingre med noe, klø seg, flytte seg i stolen og forandre stilling, snakke, bytte perspektiv, skjønte ofte ikke hvor han var i tankene sine.… Kunne ikke sitte i ro og tankene var heller ikke i ro. Lagde så mange lyder. Hun måtte ofte stoppe ham og få ham til å sitte rolig, Trodde ikke at han alltid likte det, men måtte bare for at hun skulle klare å konsentere seg.

Han så for seg Beethoven ved klaveret. Hvordan fingrene lekte med tastaturet. Prøvde seg fram uten at han kanskje hadde en bevisst tanke. Prøve ut. Noe satt sikkert i kroppen. Var Beethoven opptatt av regler, fulgte han det som gjaldt på den tiden eller fulgte han sin egen inspirasjon? Intuisjon? Beethovens 5. Full av tema med variasjoner. Fulgte de et klart mønster? Var det matematikk eller inspirasjon? Han måtte finne ut mer!

Han fikk opp Wikipedia: «Beethovens egenhendige overskrift, som var datert 27. april 1810, skal ha vært: «Für Elise am 27. April zur Erinnerung von L. v. Bthvn.». Nyere forskning ser det imidlertid som sannsynlig at Therese Malfatti, datter av Beethovens lege, har vært ment. Lesemåten Elise skal komme av at utgiveren Nohl, som oppdaget manuskriptet, har lest håndskriften galt. Manuskriptet er senere forsvunnet igjen. I 2009 oppdaget Beethovenforskeren Klaus Martin Kopitz imidlertid dokumenter i arkivet til Stefansdomen i Wien der det fremgår at sopranisten Elisabeth Röckel, som senere ble gift med Beethovens venn og rival Johann Nepomuk Hummel ofte kalte seg Elise på den tiden stykket ble skrevet. Hun var en av Beethovens nærmere venner.»

-Det er jo flere tolkninger av hvem Elise var. Det kan til og med ha vært en feillesning av navnet til en i bekjentskapskretsen…

-Hva så. For meg betyr ikke det noe for opplevelsen av musikken… Jeg har også hørt mye rart om Beethoven. At han var en drukkenbolt som ikke hadde draget på damene. At han skrev stykker til sine elever og at de skulle fremføre det på avslutningskonserten og at han hadde tanker om å fri til de kvinnelige elevene under applausen! Men, det var ingen som ville ha ham som svigersønn og derfor drakk de han full. Jeg synes ikke akkurat slike fortellinger er med på å heve «Til Elise»… Hun så skapt på ham.*

Hun drepte innspillet. Hun var ikke interessert i å åpne opp. Hun ville være inne i sin egen boble og det verste: hun ville definere og begrense tolkningsrommet… Var det ikke alltid der de endte? At hun satte grenser for samtalen?

Var det ikke ofte slik at hun skar av ham  for å definere hva samtalen skulle handle om? At hun  avbrøt ham midt i en setning med å si: Det hører ikke hjemme her. Det er en helt annen diskusjon….hører ikke hjemme i konteksten!  (Der kom det igjen; konteksten! Det var et så fint ord. Det sa så mye. Var det slik med alle stammeordene eller begrepene at de i virkeligheten rommet så mye som den innvidde skjønte intuitivt, men som det tok mange, svært mange ord å “pakke ut” eller å forklare for den uinnvidde? At mye av selve definisjonen satt i kroppen som taus kunnskap? Derfor var det vanskelig å uttrykke akkurat som begrepet “presisjon”.).

-Hva er viktig for deg, eller hva opplever du?
-Som om jeg kan sette ord på det uten videre… Det handler iallfall om musikken i seg selv. Tonene, klangene, sammenhengen. Jeg kan få frysninger på ryggen av enkelte musikkstykker. Husker du da “All you need is love” ble fremført første gangen i en verdensomspennende TV-utsendelse?
-Kanskje…
-Da fikk jeg frysninger på ryggen. Det syntes jeg var stort… Jeg husker at the Beatles satt på noen høye barkrakker og spilte. Jeg husker spesielt John og gitaren og det lange håret…

-Men var det da musikken eller konteksten som ga deg frysninger? Når du sier det husker jeg programmet. Jeg tror ikke jeg hadde hørt “All you need is love” før. Iallfall husker jeg det ikke… Det var jo stort at vår musikk ble anerkjent, at Beatles ble anerkjent til tross for det lange håret. (Han husket en episode med bestefaren som ikke ville gå på tur ved siden av ham på grunn av at hans lange hår. Han bad ham gå foran… Ville ikke bli tatt til inntekt for eller assosieres med den nye ungdomskulturen, med opprøret til 68-generasjonen…). At de fikk lov til å være en del av det “fine selskap” og være med på den første direktesendte verdensomspennende TV-sendningen sammen med et symfoniorkester… Ja bare det at de spilte sammen med et symfoniorkester var jo en anerkjennelse.

-Nå er du inne på konteksten. For meg var det musikken! Temaet fra Marseijesen… Den blodige franske nasjonalsangen knyttet opp mot kjærlighetsbudskapet “All you need is love”. Genialt…!

-Men er ikke det en del av konteksten da? Hopper du ikke ut av musikken i seg selv…Er det ikke det andre…?
-Jo, men det er likevel en forskjell. Jeg trekker noe inn, mens du trekker det ut, går ut av musikken og forlater musikken… Er du i det hele tatt interessert i musikken annet som en inspirasjon…?
-Nei, nå må du gi deg! Musikken er jo det viktigste… “All you need is love” er jo fantastisk eller genial som du sa.

Hun var ikke så sikker, men det var jo en forskjell her. Noe med tilnærmingen og evnen til å stoppe opp og være der. Bildet med busspassasjererne som tok bilder av hverandre… Nærvær i øyeblikket eller hvor nærværet ditt er. Kanskje handlet det også om følelser og forholdet intellekt og følelser?

-Når du går ut av musikken og klikker på lenkene dine, går du ikke da over fra opplevelsen i seg selv – og det handler om følelser – og over i den intellektuelle tankeverdenen? Du intellektualiserer opplevelsen.

-Det er for enkelt. Gjennom å gå ut kan du jo også knytte nye følelser til. Det nye som du legger til kan skape nye følelser….

-Som hva da?

Der kom det. Det korte, lille ekle spørsmålet som satte ham til veggs som så mange ganger før når de diskuterte. Nå måtte han være konkret og ikke bli tatt av avmaktsfølelsen: Vise ved et eksempel hva presisjon er…! Hun var spesialist på slike «ekle» spørsmål!

Hun så på ham og ventet. Visste jo at det var vanskelig å komme med konkrete eksempler på oppfordring, men hvordan skulle hun forstå hva han mente hvis han ikke konkretiserte? Det var jo så lett bare å slenge ut av seg noe som hørtes fornuftig ut uten å forankre det. Han var en mester til det. Det irriterte henne! Likevel, hun måtte hjelpe ham – hun hadde jo trumfkortet uansett:

-Ok. Jeg skjønner kanskje ikke helt hva du mener, men jeg tenker at uansett går du ut av musikken. Du lager på en måte et større rom rundt opplevelsen men samtidig fjerner du fokus fra den opprinnelige opplevelsen og følelsene den skaper… Du tilfører både ny informasjon og kanskje også følelser, men jeg er usikker på om det vil gi meg noe mer…

Hun kom ham til unnsetning! Nå måtte han ta tak i redningsbøyen og ikke prøve å gå videre på sin egen vei. Han visste jo at hun egentlig ville ham vel, og at han hadde godt, svært godt av å bli flinkere til å konkretisere og trekke tankene sine ned på jorda!

-Ok. Jeg kan være litt enig med deg. Det blir noe annet men for meg blir da opplevelsen større. Men det var en ting jeg tenkte på. Har du noen gang lyttet til teksten til “All you need is love” bortsett fra refrenget…?

-Nei, men handler det ikke om kjærlighet og at alt du trenger er kjærlighet og at kjærligheten er redningen for verden – mot krig og fattigdom og…

-Se her. Han la mobilen foran henne.

Teksten foldet seg ut. Mest “All you need is love..love, love, love…”

-Men hva betyr egentlig “There’s nothing you can know that isn’t known. Nothing you can see that isn’t shown. There’s nowhere you can be that isn’t where you’re meant to be
It’s easy.” Er det ikke egentlig en ganske konservativ livsfilosofi? Du kan ikke vite om noe som ikke er kjent… du kan ikke se noe som ikke finnes… Alt er kjent. Du kan ikke gjøre noe originalt lenger… Derfor; kjærligheten er svaret på alt…

-Jøss. Du har rett! Men det første er jo greit. Hun pekte på: There’s nothing you can do that can’t be done. Nothing you can sing that can’t be sung.. Nothing you can say but you can learn how to play the game. It’s easy.” Du må lære deg å spille spillet!…! Det spørs jo egentlig hva de mente. På en måte kan det jo se ut som om de bare lager noen ordspill av noen selvfølgeligheter og knytter det sammen med at kjærligheten løser alt…

-Du må lære deg å spille spillet! Det er jo det det handler om…

-Nettopp, lære deg å spille spillet sa hun og så lur ut.

* Fotnote: Opplysninger fra min gode venn, Guttorm i Molde!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Skjønnlitteratur, Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

2 svar til Til Elise eller all you need is love

  1. Caroline sier:

    Heisan. Vet ikke om jeg liker å kommentere på denne måten. Jegblir slltid like bergtatt og revet med av hva du skriver.Dert er dypt på en ukoplissert måte.Det gir tanker og refleksjoner over ting jeg aldrig har tenkt over. Bare svalgt det i seg selv og ikke assosiert til noe annet.spennende og underholfene.kan ikke skjønne hvorfor du ikke har utgitt noen bok.klem

    • atlero sier:

      Så koselig å møte deg her, kjære søster!Tusen btakk for tilbakemeldingen! Du sier at du blir bergtatt og revet med… Så fint! Har det også noe med at vi som søsken deler mye av en måte å oppleve verden på, at vi ser/er opptatt av noen felles bilder?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s