En side av barndommen

Start «teksten» med å klikk på lenken for å spille av melodien «Vem kan segla förutan vind» av Evert Taube fremført i instrumental versjon av John Huldt.

En side av barndommen

“Och vem har sagt att just du kom till världen för att få solsken och lycka på färden? …”. Teksten og tonene til Evert Taube strømmer ut av bilradioen. De tar meg øyeblikkelig tilbake til pappa og jeg tenker på en annen gang da jeg satt i bilen på vei inn til Oslo etter beskjeden om at han hadde gått bort. Jeg fikk ikke til å gråte selv om det var mange følelser der, før jeg spontant begynte å nynne på denne sangen. Da kom tårene. Det var hans sang. Det var en del av hans livsfilosofi.

Så länge skutan kan gå
Så länge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på böljorna blå
Om blott endag eller två
Så håll tillgodo åndå
För det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!
Och vem har sagt att just du kom till världen
För att få solsken och lycka på färden?

Du kan ikke forvente at du er født med en sølvskje i munnen. Du må gjøre det beste ut av livet og alltid strekke deg. Pappa levde etter det, og han strakk seg langt for å berge oss tre barn fra opprørt hav og inn på trygg grunn. Han hadde det ikke lett. Mamma var syk, psykisk syk. I journalen hennes står det: “Schizofreniform, insuff. hos infantil, hysterioid kvinna.” Hun var innlagt på sykehus i korte og lengre perioder gjennom hele vår barndom, og vi levde adskilt i nesten et helt år da jeg var drøyt 3 år gammel. Da bodde jeg hos et vennepar uten egne barn mens broren min Staffan bodde hos en tante i Sverige. At jeg bodde hos venneparet ble jeg først klar over for noen få år siden. Det har det aldri blitt snakket om! Hvilke følelser og hendelser er brent inn i oss – satt seg i kroppene våre og preget våre liv, Staffan og meg, fra den gangen? Hvordan opplevde vi å bli adskilt fra mor, far og bror som drøyt 3- og 5-åring? Det eneste minnet jeg har er at jeg sitter og leker med en treleke på et kaldt kjøkkengulv og at det alltid var kaldt i huset. Vår søster Caroline var ikke født, og hennes adskillelse fra mamma kom langt seinere.

Mamma var besatt av tunge tanker om synd og straff. Hun la det meste i sin guds hender. Hun så syner – en gang da hun lå på sykehus prøvde hun å hoppe ut av vinduet fordi hun mente å se Jesus på gata. En annen gang prøvde hun å kvele seg selv ved å presse et håndkle ned i halsen. Hun hadde hørt stemmer som sa at hun ikke var verdig til å leve. Det ble stoppet av sykepleierne. Det måtte fire stykker til! En tredje gang hørte hun stemmer som beordret henne til å drikke etsende gift. Det var min lillesøster (da 4 år gammel) og en hushjelp som fikk stoppet henne, og min storebror som fulgte med henne til sykehuset. Pappa var på tjenestereise og kom først hjem ut på kvelden.

I journalen fra Lillhagens mentalsykehus står det:

“I sept starkt försämrad, svårt plågad av ångest, hörde hur gamla människor torterades och avlivades, upplevde krig och KZ-läger, trodde hennes barn förföljdes, hörde dom skrika, när de var i skolan. Upplevde ångesten och sjukdommen som Guds straff över henne, för att hon begått dödssynder.” (27)

07.10.63 “Tiltagande spänning, oro, haft svårt att sova. Rösterna innom henne tilltagande hotfulla, vill tvinga henne att ta livet av sig själv, “annars händer det barnen något.”

14.10.63 “Plutselig impuls den 14.10 att ta livet av sig, satte flaskan til munnen, hemhjälpen inngrep innan pat. hann svälja något.”

Når mamma hadde det dårlig var hun utilnærmelig og uten av stand til å ta vare på seg selv og klarte ikke å styre med hus og hjem. Det måtte pappa gjøre når han kom hjem fra jobben om kveldene og i helgene. Lørdag var jo en halv arbeidsdag den gangen, så det var ikke så mange timer til å ta unna vask og gjøre innkjøp.

Jeg minnes hvordan mamma lå i mørkret på soverummet.

-Kan du hente et glass vann til mig lille venn? Jeg har det ikke bra. Tankene er så tunge! Stemmen var mørk og rusten.

Jeg skjønte ikke at tanker kunne være tunge. Hva var det hun tenkte på? Seinere har jeg forstått at det handlet mye om synd, skam og seksualitet (et ord som vi ikke turte å ta i vår munn i min barndom) knyttet opp mot religion og den strenge guden. Den samme guden som jeg fryktet da jeg syndet – bannet, onanerte eller tok en røyk i smug ute i skogen.

 

Det var mye som var syndig og dermed forbudt også for oss. Vi fikk ikke lov til å spille kort på søndagene og før andakten måtte vi gå stille i dørene og gjøre minst mulig. Pappa tok oss ofte med på biltur til havna i Gøteborg mens andakten foregikk.

Mamma mente at det var syndig å ha samleie hvis det ikke var for at man skulle sette barn til verden. Iallfall skulle man ikke bruke noen form for prevensjon og man skulle legge avgjørelsen i guds hender. Det førte til flere legale aborter. Hun orket ikke å gjennomføre svangerskapene og ville etter legenes mening ikke klare å ta vare på flere barn. Abortene skapte mer synd- og skyldfølelse og flere stemmer som fortalte henne at hun ikke fortjente å leve.

Pappa ønsket å sterilisere seg men siden han visste at min mor aldri ville akseptere det, måtte det skje uten at hun fikk vite om det. Pappa kontaktet flere leger men alle sa nei. Det lå ikke innenfor loven. Hans søknad gikk helt til Helsedirektoratet, men beskjeden var den samme. Det var ikke hjemmel for å foreta en sterilisering uten at ektefellen fikk kjennskap til det. Slik var det i 50-tallets Norge og Sverige. Mamma og pappa må ha vært sammen seksuelt fra tid til annen, og det er ting som tyder på at mamma ikke bare så det det som en plikt, men at hun kunne nyte det. Pappa har mer enn antydet det. Problemet for ham ble da usikkerheten og frykten for en ny graviditet og en ny abort og ny angst og anger hos mamma. Det var en vond sirkel”. I journalen fra Skt. Jørgens mentalsykehus i Gøteborg står det: Maken gav henne i början av äktenskapet en bok i sexuell upplysning. Boken gjorde henne så ledsen. Läste den naturligvis inte, men synes veta vad det stod i den”

Pappa skrev til min tante Asta om seksuallivet: “Jeg nevnte at helt siden vi fikk Atle har jeg merket at hun er blitt mer og mer kald og følelsesløs, – Hun har absolutt ikke trang til noe, om hun kan få ligge hos mig og holle mig i hånden er alt godt. Jeg bruker si at jeg vil skaffe en varmepose, for det er det hun behøver.- Dette med vårt seksuelle liv har stadig blitt mer og mer uvesentlig og uinteressant for henne. Hun vet ingen ting om dette og vil ikke vite noe.- Det interesserer ikke. Det kommer ikke av at jeg snyter henne for hennes del, og avbryter før hun har nådd frem, nei det er uvesentlig for henne, – Det har vært hårdt, Asta, mange ganger i måneden bare se men ikke røre. Jeg er tross alt ung og har mange drifter. – Jeg er blitt anbefalt å skaffe meg en elskerinne, men du vet en må fullføre det påbegynte.”

Tilværelsen sentrerte rundt mamma og den var helt uberegnelig fra dag til dag. I journalen fra Lillhagens mentalsykehus står det “Efter kyrkbesöket 24.7.62 slagit sönder porslin hemma och hållit alla vakna.” (Lillhagen 8). Mamma ble lagt inn på sykehus på slutten av sommeren og  Staffan og jeg bodde hos vår onkel Kjeld og tante Ragna på Sinesminde i Danmark noen uker, mens Caroline var hos en søster av mamma.  Mammas tilstand var opp og ned som en jojo. Det var ekkelt da hun ropa og skreik:

-Gode Gud, hjälp mig syndiga kvinna!

Da vi kom hjem fra skolen fikk vi flere ganger høre av andre barn at mamma hadde ropt og skreket og gjort motstand da hun ble hentet med sykebil. Vi var alle nervøse og utslitte. Jeg husker en kveld da mamma var dårlig og legen som pappa hadde sendt bud på ringte på døra. Mamma ropte og skreik. Hun trodde det var djevelen som kom og hun kjempet med pappa for at han ikke skulle åpne døra. Ropte og skreik og påkallet sin gud. Min bror og jeg krøp sammen i køyesengen på rommet vårt og fulgte med på det som skjedde. Vi var redde for at mamma skulle inn på sykehus igjen samtidig var det tungt og skremmende når mamma var slik som hun var nå. Vi visste hva det betød med nye husmorvikarer som skulle passe på oss. Nye rutiner og anderledes smak på maten (mammas mat var best!).

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang besøkte mamma på sykehuset. Staffan har vært der, iallfall en gang. Vi snakket ikke om hva som skjedde på sykehuset eller hva slags behandling mamma fikk. Vi hørte nok om elektrosjokker, men det var veldig fjernt fra oss. I ettertid ser jeg at hun har fått ganske så mange, kanskje opp mot 50 i løpet av noen få år! I tillegg fikk hun nesten like mange insulinsjokker. Ellers husker jeg at det var en kamp for å få mamma til å ta sine medisiner.

Usikkerheten tærte på oss. I 1963, etter at mamma hadde prøvd å begå selvmord ved å drikke maursyre, orket ikke familien mer. Vi var alle nedkjørt. Jeg bodde allerede hos min tante Laila og onkel Raggen i Norge for å komme bort hjemmefra og hente krefter. Dette var starten på slutten. Mamma kom aldri mer hjem annet enn på et par permisjoner. Pappa skrev brev til mamma og prøvde å forklare:

«Det är så ofattbart detta att du, när du blir sjuk, blir en helt annan, en vi icke maktar med, och om vi icke hadde trodd det var en sjukdom, skulle vi aldrig ha kunnat börja om gång på gång som vi gjort. Trots alla förebråelser och anklagelser har vi alltid vetat att det var oss du var kär i och tillhörde, och jag tvivlar icke på att fortfarande är vi som bor i dina tankar, men Märtha käraste, man får icke lasta mer i båten än vad den bär, och den bär faktisk icke mera nu, hur mycket jag än skulle vilja önska det.-Det är icke längre frågan om vad vi känner för varan, frågan är vad som är til det bästa för barnen.»

Jeg har likevel mange gode minner fra barndommen som da mamma satt på sengekanten og sang “Blott en dag et øgonblick i sänder” eller “Jag kan icke räkna dem alla” og bad aftenbønn sammen med oss, eller da hun tørket håret på oss etter at vi hadde badet “salte bad” på hytta. Hun var veldig omsorgsfull og god når hun var frisk. Jeg husker da vi stod ved siden av hverandre og skrelte poteter og snakket. Jeg var imponert over hennes måte og skrelle poteter på. Hun oppmuntret meg ved å si at «du blir lika duktig när du blir stor». Jeg liker fortsatt å skrelle poteter og tenker på mamma! Mye av det negative har jeg nok skjøvet unna, fortrengt, men mye sitter nok igjen som sterke følelser et sted i kroppen.

Mamma var redd, engstelig, for det meste og det lurte farer over alt (“akta er för fula gubbar!”). Vi hadde sjelden venner på besøk. Vi måtte alltid leke ute eller hjemme hos kamerater. På mange måter føler jeg at vi levde vårt eget liv ute, og var bare innom hjemme for å “tanke opp”. Vi hadde en sjelden gang besøk av familie og venner til mamma og pappa. Det var mest når vi hadde noe å feire eller til jul og påske. Satt i stua og spiste hvetebrød og kaker og drakk saft mens de voksne drakk kaffe av finserviset- de lave og vide koppene i tynt porselen. Etterpå var mamma som regel så utslitt at hun måtte ligge i mørkret i flere dager.

Hun var mye sliten og hun syntes det var mye strev med to gutter. Hun opplevde nok at vi bråket mye, og truet med at vi skulle få ris da pappa kom hjem. Det skjedde titt og ofte.

Nei, pappa hadde det ikke lett. Og mamma hadde det ikke lett. Ingen hadde det lett! Vi var alle slaver under mammas sykdom, og den styrte våre liv. Pappa greide å holde fast ved sin livsfilosofi og gjorde det beste ut av det. Han satte oss barn i sentrum og alt handlet om å berge oss gjennom de vanskelige årene. Da han følte at vi kunne stå på egne bein trakk han seg tilbake. Han var svak og hadde mange kropslige plager. Han hadde vanskelig for å greie jobben men  hanglet gjennom til pensjonen på et vis. Han giftet om seg, men vi barn og den nye kona kom dessverre ikke spesielt godt ut av det med hverandre. Hun var sjalu på oss og på pappas tidligere liv. Hun trakk pappa bort fra oss barn og våre barn, og han lot det skje. Han ga stort sett avkall på et liv med gleden av å oppleve barnebarn. Gi dem kjærlighet og nærhet og oppleve det tilbake i overflod. Det har vært sårt, og derfor var det så vanskelig å slippe løs tårene i bilen på vei til begravelsen.

Jeg har så mange kryssende følelser. Pappa var en ting i barndommen og noe helt annet etter at vi flytta ut av hjemmet og han gifte om seg. Vi hadde en nærhet og han utstrålte en varme og omtanke den gangen. Jeg har brev hvor han skriver til meg da jeg bodde hos min tante Laila i Norge i 1962/63 for å komme bort fra den vanskelige situasjonen hjemme (det som var enden på oss som en familie med mor og far): «Atle käraste fina pojken vår, vi längtar så efter Dig och saknar Dig – det skall bli så roligt å få Dig hit igen. Må så gott käraste, sköt om dig att du ikke blir sjuk -.… Hvor han uttrykker både kjærlighet og fortvilelse over at livet er som det er.

Jeg føler at jeg har noe av den varmen i meg, og at jeg av og til greier å dele den med andre. Slik lever den videre selv om jeg ikke greier å ta den videre i forhold til minnet av pappa. Det er som noe har frosset til is eller kapslet seg inn, og jeg strever med å forløse det som ligger der.

Når jeg sitter her en tidlig lørdags morgen og skriver avslutningen på denne teksten lytter jeg til Mikael Wiehes “Min hjærtas fågel” i bakgrunnen. Tårene triller ned over kinnene. Han setter ord på noen av følelsene. Det å bli sett – det å nå inn – det å sveve og det motsatte – det å sitte på “tallens lægsta gren” – da pappa lukket igjen og jeg lukket igjen. Vi nådde ikke inn til hverandre. Vi greide aldri å skape en nær relasjon i voksen alder. Det er bittert.

Men när du blundar
när du stänger dina ögon
och när jag inte kommer in
när du tystnar
när du vänder dej ifrån mej
och när jag inte längre finns
då kurar mitt hjärtas fågel
på tallens lägsta gren
med svarta, sorgsna ögon
och själen tung som sten.

Jeg hadde vanskelig for å forstå ham. Jeg skjønte ikke at han kunne lukke igjen, og jeg anklaget ham. Jeg ble hard og trassig. Jeg så ikke meg selv og min egen rolle. Jeg avviste ham slik han avviste meg. Jeg slo en strek over hele barndommen og hans oppofrende kamp for at vi barn skulle klare oss. Jeg tenkte “selvfølgelig må en far ta ansvar for at han har satt barn til verden”. Det var hans plikt på samme måte som han omtalte ekteskapet med mamma; man må avslutte det man har begynt på. I betydningen: man må ikke gi opp.

Jeg greide ikke å bruke den varmen både han og mamma hadde gitt meg til å vise kjærlighet og takknemlighet til ham – hverken i tanke eller handling. Jeg så bare avvisningen og ble bare fylt av kulden. Det tapte vi alle på! Derfor er det en dimensjon til i Mikael Wiehs tekst; når jeg vender meg fra deg “då kurrar mitt hjärtas fågel på tallens lägsta gren”.

Jeg har startet en prosess med å drømme, med å lukke opp, med å se tilbake. Med å nyansere mitt bilde av mine foreldre. Det gjør jeg gjennom å lese gamle brev (mamma hadde spart alle gamle brev hun hadde fått gjennom livet), se gamle filmopptak  og reflektere gjennom å skrive. Pappa tok opp film i barndommen, og han førte over filmene til video på sine eldre dager. Han la på kommentarer og musikk. Jeg blir beveget av å høre hans stemme når han forteller at julen 1963 feirer vi alene for Märtha ligger på sykehus men vi gjør så godt vi kan…, og over å se min bror Staffan (som har skadd hånden sin), min søster Caroline (som faktisk er den som er mest glad og livlig) og meg selv (som ser ganske innelukket og lei meg ut). Jeg tolker inn savn og smerte over tilstanden selv om “vi gjør så godt vi kan”. Hvorfor husker jeg så lite fra denne tiden? Hvilke tanker var det som opptok meg? Hvilke følelser strømmet gjennom kroppen?

Jul på Regnvädersgatan i 63 from Atle Roijen on Vimeo.

Mamma var hjemme på permisjon i forbindelse med julen men tydeligvis ikke på selve julaften. I journalen oppsummeres besøket slik: “ (pappa) berättar att makans hempermisjon över julen har varit en oerhörd belastning för barnen, som blev rädda, uppskrämda, reagerade nervöst med sömnrubbningar, lillflickan med svåra astmaattacker, Makan varit orolig, ibland helt apatisk, ibland intensivt överösande barnen med ömhetsbetygelser, på nätterna ångest- och gråtattacker, svår att lugna. Han och familjen orkar ej med några vidare permissioner nu, även det 17-åriga hembiträdet, som är mycket rädd för pat. har hotat med att säga upp sig.”

Pappa beskrives slik: «…verkar trøtt, är gråblek, asteniserad och tydligen på gränsen til en insufficiens.» (Journalen fra Lillhagen s. 29)

Mange tårer triller men det gjør godt! Refleksjonene jeg gjør ved å lese, se og skrive er med på å oppvurdere meg selv og mitt eget liv. Det er som Maria Hammarèn sier: Att skriva (sine refleksjoner – min kommentar) är den enda metod jag känner för att vara med om mitt liv. Det framfusande är bara en förutsätning, en sinnenas grova tagning.”

När jag får drömma
min dröm och va dej nära
då stiger mitt hjärtas fågel
upp mot skyn.

Av: Atle Røijen

Nedenfor kan du lytte til «Som en duva» av og med Mikael Wiehe og Björn Afzelius. (Hentet fra youtube).

Fotnoter:

Maria Hammarèn Sitatet er fra boka “Skriva hop sig – Om att uppfinna sig själv”, s. 14. Maria traff jeg förste gang på et skrivekurs for akademiske tekster på Lesbos for mange år siden. Etterpå gikk jeg på to kurs i “Yrkeskunnande och teknologi” hos henne på Kungliga Tekniska Høgskolan i Stockholm. Hun har hatt avgjørende betydning for min forståelse av hvor viktig det er å reflektere og dermed hatt avgjørende innvirkning på mitt liv. Ja, jeg sier det så sterkt!

Evert taube trenger vel ingen nærmere presentasjon – iallfall ikke for min generasjon. Svensk visedikter fra Gøteborg. Har skrevet udødelige sanger som “Rønnerdal han valsar med sina lurviga ben…”, “Flickan i Havanna”… Taube er Vestkustens og hverdagens dikter.

Dette innlegget ble publisert i Barndom, Skjønnlitteratur, Ukategorisert og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s