«Brannmur» eller «Räkna de lyckliga stunderna blott»

 

Jeg sitter og leser i dagboka til moren min. En av tre dagbøker som jeg fant da broren min og jeg ryddet ut av leiligheten hennes da hun skulle på «hjemmet». En grønn, uliniert  bok med påskriften «Poesi» i skrå løkkeskrift. Rundt er det en firkantet krans av grønne blader. Forsiden er ellers fylt med tegninger av markblomster, fiol, lillekonvall, løvetann… Jeg er ikke så stiv på alle blomstene og «kan» ikke resten selv om jeg gikk på naturfaglinjen på gymnaset og presset 150 planter. 

I boka har mamma notert ned stort og smått. Gleder og sorger – ikke minst over savnet av oss barn etter skilsmissen i 1964.

Hun forteller om min 19-årsdag den 26. september 1969. «Jag flaggar før Atle i dag med många, många små flaggor. Som fødelsesdagsgåva 19 kronor (norska) sänt til honom m. post. Var hemma hos Staffan. Hadde med bakelse och en Liljekonvalj (1.75). Vi firade tilsammans Atles födelsedag. Kära Gode Gud. Mitt hjärta är tungt, jag ville åtminstone hørt hans røst. Jag vill höra Atles glada, ljusa pojkrøst».

Hun forteller om da hun var på VM i Ullevi og så Fred Anton Maier bli verdensmester. Hun tenker på fornavnet hans, Fred, og legger til « må du Gode Gud låta det bli Fred också i hela Världen».

Hun skriver i forkant «I dag skall jag på VM i skrinning. Jag älskar skridskoåkning och  mest skridskoballett och skrinning (lengdeløp på skøyter). Jag tror att Atle älskar skrinning, tänk om han är där min älskade, gullige pojke. I alla fall känner jag mig så nära honom därför att vi älskar skrinning båda två. Det ser så underbart härligt fritt ut att skrinna.»

Den 29 mai 1967 skriver hun i dagboks etter et møte med Staffan: «Min älskade store pojke, vad glad jag blev över att möta dig i sta`n i dag, tänk om jag kunde lära mig någon gång, att bara se och höra på vad du säger när jag möter dig. Tänk om  jag kunde lära mig, att vem jag än möter, så måste jag ha tid med den människan och mest av alt med dem som din kärlek store mäktige Gud har givit mig, och så med den människan som är i nød, hjälp mig Gode Gud, giv mig tid, Amen»

Mange tanker går gjennom hodet når jeg blar gjennom dagboka. Den viktigste er kanske: hvorfor blir jeg så lite berørt? Hvorfor ser jeg det på en måte utenfra mer som en fortelling om en mor som savner sine barn? Om det å elske og være elsket, men utenfra. Fortellingen trenger ikke inn. Det er min mor og det er jeg som er objektet; jeg som blir elsket, men det er ingen følelser knyttet til det. Jeg elsker ikke, jeg betrakter bare. Samtidig ønsker jeg at jeg skulle bli berørt. Jeg ønsker for alt i verden å bli berørt!

En nær venn fortalte meg på en SMS «8-mars blir aldri det samme etter at far døde på den dagen». Jeg savner ham så sårt. Jeg føler ikke det samme overfor min mor eller min far. De er borte og det er på en måte greit. De er historie. Det er hardt å skrive det. Det er hardt å se det på skjermen. Nei, feil; det er ikke lengre hardt å tenke det eller se det på skjermen. Det har skjedd noe etter at jeg har tenkt og reflektert over tanken mange ganger allerede. Tidligere var jeg redd for meg selv, redd for erkjennelsen følte meg kynisk. Følelseskald! Det hadde vært godt å savne dem innimellom!

Jeg skulle så gjerne ha hatt en vei inn til følelsene. Til de sterke følelsene – spesielt til kjærligheten – Jeg føler på mange måter at jeg har en brannmur rundt meg, og at jeg lar lite slippe gjennom. Et slags forsvar mot sterke følelser? Et forsvar mot å la følelser trenge inn i og sette meg i bevegelse? Er jeg egentlig redd for sterke følelser? Ikke bare for å vise følelsene, men redd for å bli berørt av dem. Så redd at jeg ikke lukker opp? Er det det som stenger? Eller er det andre ting som stenger? Er det for mye negativ historie i mellom? Er det ødeleggende i seg selv å avvise sin mor slik jeg gjorde? Jeg gjorde henne ansvarlig for hennes sinnslidelse og for hennes handlinger overfor oss barn. Jeg/vi kunne jo ha sett på henne som en mor som var besatt av en sykdom eller en demon og som ikke selv kunne noe for det. Vi opplevde mye negativt i en periode etter skilsmissen. Hun var hatsk og bitter. Det var vanskelig å være sammen med henne. Hun klipte bort pappa fra sine bilder, og noen bilder av ham hadde «stikkemerker».

Hun bevarte sin kjærlighet til oss gjennom alle år til tross for at vi avviste henne og gjorde alt som stod i hennes makt for å holde kontakten. I den første dagboka siterer hun: Räkna de lyckliga stunderna blott fra salmen «Blott en dag ett ögonblick i sänder» av Lisa Sandell Berg. En salme hun ofte sang for Staffan og meg når vi skulle sovne.

Hva skal til for at jeg åpner opp?

Både min mor og min far ga uttrykk for sterk kjærlighet til hverandre – i brev. Jeg så ikke så mye kjærligheten mellom dem i hverdagen – i samlivet i min barndom. De klemte ikke på hverandre, var ikke tett på eller kastet de kjærlige blikkene til hverandre.

Før vi barn ble født bodde de fra hverandre i flere år før de giftet seg og flyttet sammen. Min far skrev kjærlige brev flere ganger i uka. Jeg har ikke min mors brev, bare hans. I et brev snakker min far om en pause i forholdet. Ikke en stopp: han elsker henne. Brevet er skrevet med blekk og har fire store felt hvor blekket flyter ut og teksten er uleselig. Åpenbart at min mor har grått. Øverst i høyre hjørne har brevet påtegnelsen: anno 1947 med hennes håndskrift med blyant.

Hun sparte på alle brevenne fra min far. Satte dem mer eller mindre systematisk inn i en perm med norsk hulling (de svenske permene har en annen hull-mekanisme med fire hull og en annen avstand mellom hullene). Noen brev har påskrift fra min far, andre som dette fra min mor. Det er åpenbart at de har spart brevene sammen. Noen brev har hans påskrift og nummerering. Jeg lurer jo på om de tok fram bervene nå og da etter at de fikk oss barn. En sen kveld på soverommet. I dobbeltsenga. For å suge ny næring til kjærligheten når hverdagen ble for stri? Etter skilsmissen overtok hun brevene og fra da av hadde de helt klart en annen funskjon. Som et uttrykk for hans svik, slik hun så det. At han forådte kjærligheten og henne etter hennes syn.

Er det vanlig å ha en brannmur rundt seg? Et slags forsvar mot sterke følelser? Et forsvar mot å la følelser trenge inn i og påvirke en? Handler det om å være voksen eller bare om å beskytte seg selv?

Handler min følelsesløshet om meg selv? Stiller jeg for store krav til min mor og far. Lar jeg for mye av det negative prege min fortelling om min barndom og min mor og far?

«Räkna de lyckliga stunderna blott»

Jeg har jo mange lykkelige stunder og mener jo egentlig ikke at min barndom i hovedsak var ulykkelig.

Jeg har mye å være stolt over. Min far som tross fare for eget liv og at han følte at han døde minst tre ganger under krigen da han ble arrestert av tyskerne, var aktiv i motstandskampen. Hans beste venn, Jonn løftet ham fram i et intervju i lokalavisa (og seinere i en telefonsamtale med meg) Østlandets blad i forbindelse med lanseringen av Max Manus-filmen for noen år siden. En innsats som kostet han mye i etterkant i form av psykiske problemer. «Fikk oppleve at jeg hadde nerver da krigen sluttet, men oppsøkte aldri noen lege eller snakket med noen om det. Siste året under krighen og flere år framover var jeg plaget av mavekatar – for meget mavesyre.» («De hvite permene»). Pappa tok ansvar for oss barn helt til vi kunne stå på egne bein, men da var det også slutt. Da ville han leve og oppleve ting han hadde forsaket gjennom livet.

Min mor som jeg kan henge mange negative og litt «underlige» karakteristikker på, møter jeg som mye mer reflektert over egen situasjon i sine dagbøker. Hvordan hun prøver å håndtere skilsmissen selv om hjertet holder på å briste i savn på sine barn og også sin mann.

Hun sier: «Skilsmässan från Bjørn min ÄLSKADE – mitt hjärta vägrar att bøja sig – min kjära vägrar att fatta det. Jag måste ju lära mig fatta, måste tvinga mig inse det, men aldrig mera kan jag le och skratta, det ekar så konstigt, så tomt. Men hur tacksam är jag ändå inte i min stora bedrövelse över dig Gud. Herranas herre och konungarnas Konung… Hjälp mig kära Gud igjenom denna svåra tid. Lär mig att törsta någon, som behöver tröst. Amen. Amen! Amen! Hjälp mig gode Gud, at aldrig glömma mina barn, för dem till mig Gode Gud, jag hungrar och längtar efter dem och mitt hjärta är så oroligt för dem, och det sjuder innom mig av längtan, efter att få dela med dem sorgar och glädje, misslyckande, tro, och hopp».

Jeg tolker ikke det som tanker fra en forvirret kvinne, en schizofren mor med vrangforestillinger. Ikke det, hun var til tider (lange tider) besatt av vrangforestillinger – en demon, og det var vanskelig å forestille seg hvordan livet kunne ha fortsatt som før i 1963 – 64 etter at hun prøvde å drikke maursyre. Likevel. Hun var slettes ikke bare det!

Pappa rommet også så mye fint, så mye varme og han tok vare på oss gjennom hele barndommen til tross for sine krigstraumer og den store belastningen det var med mammas «demon». Til slutt ble han også gjennomsøkt av en «demon»  og lukket igjen for oss og for livet.

Fra forsterkeren starter akkurat «Jag vill tacka livet» med Arja Saijonmaa etterfulgt av «Bella Ciao. Der skjedde det noe med meg. Jeg kjente på noen følelser dypt innefra, og mine øyne ble tårevåte. Det var som om jeg ble nådd av en erkjennelse. En kopling mot noe av det jeg skrev om i «Solhøyde»: «Våg å elske»! … Så treffende! Det handlet om å tørre og å overvinne frykten for å bli skuffet.» Skuffelsen har ett nivå til: ikke la egen skuffelse over det som var, det negative, få overskygge det som var positivt. Koplet opp mot «Räkna de lyckliga stunderna blott och gløm det som sorger er gør» og mamma som sitter på sengekanten og synger med sin flotte stemme….! Eller pappa som som lærer oss å fiske med «snelle» laget av en kaffeboks…

Bildet: Fra en av de to grønne dagbøkene med markblomster på forsiden.

R¨kna de lyckliga stunderna...

 

 

Det er det det hele handler om: våg å elske i fortid og nåtid!

—-

Hele Hjortsitatet:

søke å elske. Den aktivitet som humaniserer menneskeheten. Å bli elsket, begjært ser ut til å være alles mål, men «Dårlig lever de elskede og i fare,» skriver Rilke. «Akk, kunne de bare unnslippe fra seg selv og bli elskende.»

Å bli begjært, det er som å stå under dusjen i et dårlig hotell; varmt en stund, plutselig blir det kaldt. Men den som elsker er sikker i sin sak. Å oppleve å elske, også om man ikke er elsket tilbake, er en nåde.

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s