Skallet

Anne hadde laget seg en kopp kapselkaffe. Hadde satt på musikk av Jan Eggum. Lenge siden sist. “Nøkken ta meg hvis jeg blir forelsket i deg nå, det er en jegers vådeskudd.…”  strømmet ut av høyttalerne. Syntes at tekstene hans rommet så mye livsvisdom som ofte talte til henne. Hun tørstet etter å få mer sving på livet. Krype ut av seg selv. Hun var lei av det skallet som hadde dannet seg rundt henne. Hun var selv ansvarlig for det. Det innså hun. Iallfall delvis. Hun hadde gått inn i en rolle som definerte henne og som nå holdt på å kvele henne.

Hun satt ved det lille runde bordet. Hadde tatt fram det fine porselenet som hun hadde arvet av sin mor og far. Mest mor – far var aldri opptatt av slikt! Gullstripe på kanten av koppen, på hanken og på skåla. En liten skål med to konfektbiter. Bare to. En med kokos og en med et karamellaktig fyll.

Hun var fornøyd med seg selv og ville feire!

Hun hadde sendt brevet til samlivseksperten i magasinet til fredagsavisen. Hun hadde vært litt dobbel da hun gjorde det, men tenkte siden hun fikk være anonym kunne det ikke gjøre noen skade. Kanskje det kunne tilføre noen nye tanker. I tillegg fikk hun jo satt ord på sin egen frustrasjon. Mannen leste aldri samlivsspaltene, så det var ingen fare for å bli “avslørt”. Han interesserete seg ikke for slikt. Det var jo faktisk det som var en del av problemet. Han var fornøyd med det livet de levde. I allfall tilsynelatende. Hadde fullt opp å gjøre. Bil, båt, hytte. Interessante mennesker å snakke med, alltid et nytt prosjekt. Lite tid til overs for det meste – unntatt det han interesserte seg for. Mange møter her og der slik som nå. Reiste mye. Var ikke spesielt opptatt av å ta henne med i sin verden. Iallfall hadde det ikke blitt slik. Selvfølgelig var hun del i det, men hadde egentlig ikke så lyst til å være del av hans verden heller når det kom til stykket.

Nå hadde hun gjort det – sendt brevet til samlivsspalten – og nå feiret hun. Hun tok den første konfektbiten og fylte munnen med kaffen. Mørk, fyldig kaffe med mye bitterhet men lite syre. Rund smak. Kosekaffen hennes!

Det de, eller kanskje mest hun,  hadde trodd på i ungdommen. Det nye livet og et mer (my mer) menneskeverdig liv hadde forvitret. Ikke det. Livet hennes var menneskeverdig nok. Hun hadde fått seg en utdannelse og en god jobb. Byråkrat. Saksbehandler bak et trygt skrivebord. Interessante oppgaver. Hyggelige kollegaer. og en kjekk mann som alle likte. I allfall hadde hun inntrykk av det.

Likevel – det var noe som manglet. Hun visste det godt. Hun hadde visst det lenge. Hun hadde snakket med sine venninner i “syklubben” om det. Titt og ofte. De hadde ofte, spesielt i fortid, diskutert deres ulikaretede forhold og mennene. Ulike erfaringer men mye felles. Ofte lengtet hun etter noe annet. Et annet menneske som hun kunne gå opp i med kropp og sjel. Særlig sjel. Nei! De hang jo sammen kropp og sjel! Være levende opptatt av hverandre! Iallfall snakke sammen – ikke bare om praktiske ting, ferier og hvordan følge opp barnebarna.

Hun  hadde lett for å føle seg tiltrukket av andre menn. Ikke alle selvfølgelig og det var kanskje noe som hadde kommet etter hvert? Hun hadde aldri gjort noe ut av det. I allfall ikke gått over streken.

Nøkken ta meg hvis jeg blir
forelsket i deg nå,
det er en jegers vådeskudd.
Slik en snare burde jeg bekjempe
med list og lempe
før alle lenker festes til meg.

Var hun ute på jakt? Turte egentlig ikke tenke tanken…!

Nei, det var skummelt å klippe over snaren – relasjonen til mannen var jo en snare! Alle ville mene at det var uansvarlig! Hun måtte for alt i verden ikke risikere tryggheten for forelskelsen. De to stod alltid mot hverandre.

Trygghet mot forelskelse. Valget er ditt! De kan ikke forenes!

Skallet. Eller en puppe!

Hun tenkte på da de var på den vanlige høstturen til Spania, Solkysten. Hun og Herman hadde besøkt et museum for sommerfugler. Mariposas som de rare skapningene het på spansk. Så poetisk: Mariposas! (Var navnene marihøne og mariposas i slekt med hverandre?). Hun var fascinert av livssyklusen. De ulike stadiene med puppestadiet som det mest fascinerende. Hun så tydelig for seg puppene som hang på rekke og rad i ern monter og en sommerfugl som holdt på å kravle ut. Et møysommelig arbeid som Herman ikke hadde tid til å følge med på, mens hun ble stående å se på en lang stund. Han hadde tatt fram mobilen. Puppestadiet. Var det der hun fortsatt var? Puppestadiet. Skallet som hun måtte krype ut av for at hun skulle folde seg ut som den sommerfuglen hun egentlig var? Vanen var som det seige, litt klissete (hun innbilte seg iallfall at det var klissete) puppestoffet som holdt henne tilbake.

Hun tok den andre konfektbiten i munnen. Kjente på det karamellaktige stoffet og dro det rundt i munnhulen med tunga. Nøt stunden! Kombinasjonen av den litt bitre kaffesmaken og den søte karamellen.

Vanens avmakt! Vanen hadde ikke bare makt men også avmakt! Skapte avmakt! Det som gjorde at du ikke valgte noe annet, tenkte nytt… Skallet! Det stivnede som bevarte og beskyttet og som samtidig lukket igjen!

Ville samlivseksperten være enig med de andre i “klubben” eller ville han peke på en vei ut av vanens avmakt. Var det egentlig håp for henne og Herman? Han var jo en integrert del av vanen. Ville hun egentlig at det skulle være et håp? Turte hun å bryte ut av kokongen?

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Skjønnlitteratur, Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s