Bier uten honning

Bier uten honning

For Torstein var disse joggeturene på morgenkvisten før kona hadde forlatt sengetøyet nesten selve meningen med livet. Å kjenne løpeskoene så vidt berøre veikroppen og nyte utsikten nedover mot kyststripa og det åpne havet. Kjenne en lett bris mot ansiktet før temperaturen gjorde det umulig å jogge. Lytte til musikk på øret eller bare la tankene flyte uten annen distraksjon enn naturlige lyder fra fugler, insekter og biler. Kjenne duften av blomstene og trærne (som han ikke ante hva het. Vet du ikke det, da Torstein….!?). Ta en stopp ved treningsapparatene som kommunen hadde satt opp på et strategisk punkt langs veien, for å strekke ut musklene, før han bevilget seg en flaske Lanjarón – vannet fra kildene i Sierra Nevada – og en kopp kruttsterk espresso på stamkafeen i det lille tettstedet før han returnerte til huset for å lage frokost med egg&bacon og ferske barra`s (verdens beste brød – sprødt og luftig) som han plukket opp i bakeriet på veien tilbake til huset.

Denne morgenen var ikke noe unntak. Han hadde ikke hatt en helt god natt riktignok. Det hadde vært litt for varmt i rommet og han hadde hatt mareritt. Som vanlig husket han ikke hva han hadde drømt, bare at det var noe, og at han hadde våknet med et rykk og at han var veldig svett. Han hadde fortsatt å ligge litt i sengen for å prøve å finne ut hva drømmen hadde gått ut på, men uten resultat. Han tenkte at det var på samme måte med drømmene som med barndommen. Han husket veldig lite fra sin oppvekst – bare spredte fortellinger og følelser som kunne dukke opp i ulike sammenhenger, gjerne knytta mot dufter og lukter. Samtidig visste han at denne barndommen var så viktig at den kanskje hadde påvirket alt han foretok seg i livet, og så husket han så lite…! Akkurat som med drømmene! Han hadde de med seg inn i dagen uten å vite hva de gikk ut på. Samtidig følte han at de påvirket ham. Som om det ble overlevert en hemmelig kode. Instrukser for dagen…

Hva var instruksene for denne dagen? Han hadde jo noen punkter på agendaen allerede. På kvelden skulle han spille golf med noen venner, men før det skulle kona og han spise middag ute. De ville droppe å grille (å stå å grille ute når temperaturen rundt hadde passert 30 var ikke akkurat noen nytelse…) og spise på en av de små pittoreske restaurantene og nyte et glass Ribera el Duero – favorittvinen fra nord-Spania. Han kunne nyte ett glass og fortsatt kjøre til golfen.

Han tenkte på samtalen han og kona hadde hatt kvelden før. De hadde vært uenige om hvor mye penger de skulle sette av til barna nå når de hadde solgt huset i Norge og flytta hit til solkysten. Han hadde ment, og mente det fortsatt, at de nå først og fremst skulle tenke på seg selv. Barna hadde jo tross alt greid å skape sin egen tilværelse. De hadde gode jobber, bodde i villaer alle tre, og ingen av dem manglet salt til maten. Det de manglet mest var tid til alt de ønsket å fylle døgnet med. Kanskje de kunne gi dem litt av sitt overskudd av tid, pensjonert som de var fra sine jobber? Skjønt overskuddet var jo ikke så stort når det kom til stykket. Dagene hadde en tendens til å fylle seg opp. Det var alltid mye som stod på B-lista, og han hadde alltid levd etter levereglen “mest mulig”. Dagen skulle fylles opp med fornuftige aktiviteter! Det satt i ryggmargen hans. Kona tok det litt mer som det kom og kunne ligge timevis i sola når det ikke var alt for varmt, eller se på en meningsløs serie på TV. For ham var tida en ressurs som måtte forvaltes fornuftig!

De hadde ikke blitt enige, og hun hadde som vanlig anklaget ham for å være egoistisk og bare tenke på seg selv. Ja, han var kanskje det, men hadde han ikke lov til å være det? Det de hadde, hadde de bygget opp selv. Han hadde jo fått minimalt etter sine foreldre mens hun riktignok hadde fått litt mer som hadde gått inn i felleskassa. Likvel, barna hadde jo også greid å skape sine liv, gode liv, iallfall materielt sett. At i allfall ett av ekteskapene knaket litt i sammenfyningene var så. Det kunne kanskje skape et behov for støtte. Ja, det var kanskje løsningen at de satte av noen midler til yngstedatteren i tilfelle… Kanskje det var en form for et kompromiss; at de satte av penger til et krisefond? At de investerte i noen “sikre” aksjer eller obligasjoner som kunne utløses dersom… Ved deres bortgang ville jo alt tilfalle barna uansett, men forhåpentligvis var det mange år fra nå.

Han ble av og til litt irritert på kona! Hun var så sta og vek ikke en tomme. Hun hadde ikke sansen for kompromisser. Hele livet var jo fullt av kompromisser! Det gjaldt å finne løsninger og da måtte man alltid gi noe, man kunne ikke stå på sitt og kreve at den andre skulle gi seg. Det kunne av og til føles urettferdig når man måtte gi noe selv om man mente at kravet var helt urimelig. De skjønte han, men likevel fungerte det slik. Det hadde livet lært ham, og nå skulle han finne et kompromiss. Kanskje han også selv hadde vært litt for sta?

Nå skulle han snu. Han stod ved den store stupaen, det buddhistiske templet med den forgylte kuppelen, og så ned i dalen og ut mot havet. Det lå en liten dis over hustakene og det var ikke like klart som det ofte var om morgenen. Det ville bli en varm dag! Han tok en slurk av drikkeflaska fra sekken før han pussa nesa og snudde. Løp forbi sommerfuglmuseet (eller Museo de mariposas som det het. Mariposas et poetsik navn på disse vakre men grådige insektene).

Tankene om diskusjonen fra dagen før gjorde ham litt nedstemt, og han bestemte seg for å å ta på seg øreproppene. Bruce Springsteen var førstevalget. Dancing in the dark, Cover me, Born in the USA, I´m on fire… Han husket rekkefølgen på låtene på plata (rart å snakke om plate når alt lå som filer i en musikksky) og han nynnet med.

Langt i det fjerne hører han en siste stofe fra sangen til Bruce: Turn out the light, bolt the door. I ain’t going out there no more… Han handler bare på refleks og aner ikke hva han skal gjøre. Etter noen få minutter faller han omkull. Han får ikke puste alt snører seg sammen. Til slutt er det bare svart og Torstein er fryktelig slapp…

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s