Tussilago-syndromet

Mamma var så glad i den første hestehoven. Tussilago på latin og på svensk. Tegn på vår og lysere tider. Hun ga meg en klem og satte den i en liten vase. Alltid den samme vasen i keramikk med en smal tut. Akkurat passe til vårens første hestehov.

-Nå er våren her og det er du som har hentet den, pleide hun å si.
Jeg ville gjerne gjøre henne glad og jeg var på utkikk hver vår. Lette i skråningene der snøen trakk seg tilbake. Kunne jeg skimte noe gult som stakk opp? Ja, våren var der og jeg tok den med til mamma.

En dag kom pappa hjem samtidig med den første hestehoven. Sliten av jobben. La hatten på hylla og satte fra seg den brune lærveska ved siden av skoene i gangen.

Han kom inn på kjøkkenet hvor jeg satt og leste lekser. Jeg så med en gang at det var noe som plaget ham.

-Rett deg opp i ryggen. Du sitter på en stol og ryggstøtten skal brukes! Du vil vel ikke bli pukkelrygget. Det var ikke et spørsmål… og jeg rettet meg opp.

Han så bort mot vinduet og vinduskarmen hvor vasen med hestehoven stod.

-Har du plukket hestehov igjen. Det gjør du bare for å smiske. Hva har du fått av mamma nå?

Spørsmålet rammet meg hardt. Jeg hadde ikke plukket hestehoven for å smiske eller oppnå en fordel. Jeg hadde gjort det av glede og for å glede – uten tanke på å oppnå noe. Jeg hadde heller ikke fått noe annet enn en klem og gleden ved å gjøre henne glad.

-Ingenting.

-Men du regnet vel med det… Det var heller ikke et spørsmål.

Denne episoden har jeg båret med meg. Både mamma og pappa er for lengst døde, men minnet brøyter seg fram akkurat som hestehoven hver vår.

Jeg har reflektert mye rundt episoden. Jeg kunne ha avfeid den med at pappa var trøtt og sliten den dagen og at han kanskje var litt misunnelig på meg. Kanskje mamma og pappa hadde det vanskelig, og at han følte at jeg hadde en nærhet til mamma som han selv savnet. Tilgivelig? Kanskje, men for meg har denne episoden blitt en bit som passer inn i et større mønster.

Pappa var veldig hjelpsom overfor andre, mens han mente at vi barn skulle streve selv og lære av livets skole. VI måtte møte motstand og ikke få tingene i fanget. Prisverdig nok, men jeg var mange ganger forbanna for at det var så mye om og men når jeg ba ham om å hente meg i byen når det var lenge til bussen kom eller hjelpe meg med å lappe sykkelen, mens det aldri var nei overfor andre…

Det var en fordel med det å hjelpe andre: den ene tjenesten var den andre verdt. Gode gjerninger hadde en bytteverdi og pappa var opptatt av det. Det var den primære begrunnelsen for å hjelpe andre. Selvsagt ønsket pappa å fremstå som god og hjelpsom og det gjorde han. Det var ingen som var i tvil om det. Hjemme kunne han fortelle stolt om at nå hadde han hjulpet Gunnar med å skaffe nye bildekk til en rimeligere pris eller hjulpet Per og Mona med å kople til den nye vasken. Pappa var en “handyman” med det meste. På den måten skaffet han seg kapital i form av vennetjenester.

-Det er godt å ha noe til gode, var hans omkved. Man vet aldri når man trenger en gjentjeneste.

Det å være god og hjelpsom inngikk i et større regnskap. Samtidig var det farlig å stå i gjeld til noen. Ta i mot hjelp eller penger. Aldri penger! Alltid oppgjør på krona. Jeg husker hvordan han kranglet  om utgiftene med sin søster, min tante, da vi var på ferie sammen. Takknemlighetsgjeld var like skummelt som å ha lån i banken.

Pappa ville klare seg selv, men gjerne hjelpe andre. Likningen gikk ikke opp, men det så han sannsynligvis ikke. Dermed fratok han også andre gleden ved å gi.

Det var en del konflikter mellom mamma og pappa på grunn av dette. Mamma ville gjerne gi og hjelpe andre som trengte det. Som sin egen bror som ikke kunne styre pengene og hadde problemer med alkohol. Hun ofret gjerne noe selv av kjærlighet og ga regelmessig penger til misjonen.

I pappas verden kunne man ikke gi eller gjøre bare av kjærlighet til den andre og dermed kunne man heller ikke ta i mot. Det fantes ingen betingelsesløs kjærlighet. Det var alltid en hake, alltid et motiv bak. Dette har jeg ikke sett så klart før. Det som kanskje er enda verre er at jeg ikke har sett det hos meg selv. At også jeg frykter “takknemlighetsgjelden”, at også jeg setter “pris” på hjelpsomheten og kjærligheten, og setter den inn i et bytteforhold.

Jeg ser også klarere at jeg ofte tillegger andre motiver som går ut over det å være snill, gjøre godt eller vise kjærlighet i forhold til meg eller andre. “Det ligger alltid noe bak, et ønske om å oppnå noe.” Det er på en måte umulig for meg å tro at det andre gjør mot meg gjør de bare av kjærlighet til meg. Spørsmålet stikker kanskje derfor enda dypere; det handler kanskje også om mitt eget selvbilde – og i bunn og grunn den manglende troen på at jeg er god nok slik at jeg er verd å elske som den jeg er.

“Tussilago-syndromet” stikker dypt, og den lille blomsten presser seg fram gjennom hver minste sprekk.

En side av barndommen

Start «teksten» med å klikk på lenken for å spille av melodien «Vem kan segla förutan vind» av Evert Taube fremført i instrumental versjon av John Huldt.

En side av barndommen

“Och vem har sagt att just du kom till världen för att få solsken och lycka på färden? …”. Teksten og tonene til Evert Taube strømmer ut av bilradioen. De tar meg øyeblikkelig tilbake til pappa og jeg tenker på en annen gang da jeg satt i bilen på vei inn til Oslo etter beskjeden om at han hadde gått bort. Jeg fikk ikke til å gråte selv om det var mange følelser der, før jeg spontant begynte å nynne på denne sangen. Da kom tårene. Det var hans sang. Det var en del av hans livsfilosofi.

Mer

Til Elise eller all you need is love

-Hvordan er det mulig å lage noe så vakkert og samtidig så enkelt eller minimalistisk?, sa han.
De hadde begge blitt oppmerksomme på musikken i bakgrunnen: Til Elise av Beethoven.
-Du kan så si, og den voldsomme kontrasten til Beethovens femte som vel nesten er det motsatte i sin kompleksitet og variasjon, sa hun.
-Ja, men hvordan fikk han ideen? Satt han bare ved klaveret og lekte seg med tangentene, og så tok det ene det andre. Jeg får lyst til å finne mer ut om dette! Musikken rommer jo så mye mer enn det vi hører og det gjør det jo veldig spennende…

Mer

Hersing ved verdens ende…

Vi var fire – tre gutter rundt 10-12 og ei jente på 13, En kusine, to fettere og sønnen til Victor. Han eide den nærmeste bondegården. Der vi måtte hente vann den sommeren det var så varmt. Den sommeren da Ingemar Johansson slo knockout på Floyd Patterson.

Mer

Gamle brev bør brennes!

Anne satte fra seg tekoppen på pulten ved siden av PC-skjermen. Den vide gode blå tekoppen som liksom strakte seg ut mot munnen hennes når hun drakk. Hun kjente duften av kanel og andre krydder som hun ikke helt visste hva var. Det var første arbeidsdag etter pinseferien. Hun ville komme ajour med e-posten før hun forberedte seg til første time. Egentlig følte hun at tiden var litt knapp. Hun hadde tenkt å jobbe litt i pinsehelgen men så hadde hun stadig utsatt det (det var jo mest repetisjon for elevene nå, og hun hadde jo med respekt å melde vært gjennom stoffet en del ganger…) og kveden før hadde hun vært litt kvalm. Hun hadde blitt liggende på sofaen å lese Knausgård i stedet for en er faglig relevant roman. Knausgård var jo egentlig relevant for norskfaget selv om elevene ikke var så opptatt av ham.

Mer

Drømmer

Holdt han på å miste grepet?

Han så for seg et bilde av fjellklatrere på vei opp en fjellside. Sikring hele veien. Liner, tau, karabinkroker, kiler.… Trygt og sikkert. Han hadde lest et sted at fjellklatreren Stein P Aasheim aldri tok noen sjanser. Han gamblet ikke! Det var ikke det som var vitsen. Vitsen var nesten det samme som slagordet til Vegvesenet: trygt fram sammen. Målet var ikke å sette sikkerheten på spill, men å overvinne naturen samtidig som man utfordret den “akkurat passe” og lagde trygge ruter. Det var det som var kunsten, og det var det som skapte spenningen. Ikke å balansere på en knivsegg mellom liv og død og ta dristige sjanser.

Mer

Homofobi eller mitt eget lille Watergate-minne…

Jeg var invitert hjem til Ronald. Vi var lagskamerater, ml-ere på Lærerskolen. Han bodde på hybel i et hus ute på Bygdøy. Staslig for en ml´er. Rart nok tenkte jeg ikke over det den gangen. Ronald kom nordfra. Vi var ikke nære venner, ikke en gang omgangsvenner men kamerater. Han hadde fått med seg hjemmebrent fra sommerturen hjemme og lurte på om jeg hadde lyst til å prøve. Jeg satte meg på scooteren og kjørte utover.

Mer

Samtalen som aldri fant sted

Du spiste også pannestekt torsk. Pent anrettet på en tallerken på lange, flate potetbåter og en grønn spinatsaus. Velsmakende! Litt lite salt etter min smak riktignok, men helt sikkert akkurat passe (eller kanskje litt mye likevel) for kostholdsekspertene.

Mer