En ekstraordinær film

«De nærmeste» er en fantastisk film om et ømtålellig og tabubelagt tema. Så mye i det som ikke blir sagt og i mimikken. Den språkløse eller det man ikke kan sette ord på. Det introverte og skam. De forbudte følelsene; å ha sex og nærhet med en halvbror. Om en selvopptatt mor som ikke lager rom i eget liv til å ta hånd om sine barn. Kan egentlig like mye handle om andre tabubelagte temaer. Hvordan det man ikke kan snakke om ødelegger andre relasjoner. Flotte skuespillprestasjoner og lange dvelende scener. Fin musikk. Deilig! Anbefales på det sterkeste!

I Dagbladets anmeldelse står det:
«Og så er det likevel som om man iblant ønsker seg et annet utvalg av scener: I stedet for nok et besøk på sykehuset eller danseskolen, kunne en klok regissør som Anne Sewitsky utforsket birollegalleriet og bakgrunnshistoriene, eller gått nærmere inn på det betente temaet og på hvordan de som faktisk faller inn i et seksuelt søskenforhold, tenker om det de driver med.»

«…eller gått nærmere inn på det betente temaet…». Det er jeg helt uenig i. Noe av det fine med fiilmen er nettopp at den viser det språkløse, det man ikke kan snakke om gjennom nettopp ikke å snakke om det. Det synes jeg blir fremstilt så flott!

Gamle brev bør brennes!

Anne satte fra seg tekoppen på pulten ved siden av PC-skjermen. Den vide gode blå tekoppen som liksom strakte seg ut mot munnen hennes når hun drakk. Hun kjente duften av kanel og andre krydder som hun ikke helt visste hva var. Det var første arbeidsdag etter pinseferien. Hun ville komme ajour med e-posten før hun forberedte seg til første time. Egentlig følte hun at tiden var litt knapp. Hun hadde tenkt å jobbe litt i pinsehelgen men så hadde hun stadig utsatt det (det var jo mest repetisjon for elevene nå, og hun hadde jo med respekt å melde vært gjennom stoffet en del ganger…) og kveden før hadde hun vært litt kvalm. Hun hadde blitt liggende på sofaen å lese Knausgård i stedet for en er faglig relevant roman. Knausgård var jo egentlig relevant for norskfaget selv om elevene ikke var så opptatt av ham.

Drømmer

Holdt han på å miste grepet?

Han så for seg et bilde av fjellklatrere på vei opp en fjellside. Sikring hele veien. Liner, tau, karabinkroker, kiler.… Trygt og sikkert. Han hadde lest et sted at fjellklatreren Stein P Aasheim aldri tok noen sjanser. Han gamblet ikke! Det var ikke det som var vitsen. Vitsen var nesten det samme som slagordet til Vegvesenet: trygt fram sammen. Målet var ikke å sette sikkerheten på spill, men å overvinne naturen samtidig som man utfordret den “akkurat passe” og lagde trygge ruter. Det var det som var kunsten, og det var det som skapte spenningen. Ikke å balansere på en knivsegg mellom liv og død og ta dristige sjanser.

Homofobi eller mitt eget lille Watergate-minne…

Jeg var invitert hjem til Ronald. Vi var lagskamerater, ml-ere på Lærerskolen. Han bodde på hybel i et hus ute på Bygdøy. Staslig for en ml´er. Rart nok tenkte jeg ikke over det den gangen. Ronald kom nordfra. Vi var ikke nære venner, ikke en gang omgangsvenner men kamerater. Han hadde fått med seg hjemmebrent fra sommerturen hjemme og lurte på om jeg hadde lyst til å prøve. Jeg satte meg på scooteren og kjørte utover.

Jeg hater mellomrommene…

Jeg hater mellomrommet, eller mangel på mellomrom. Det øyeblikket du må gripe ordet. Akkurat der den som har ordet stopper opp og det er en åpning. Det er det jeg som regel misser. Jeg er ikke rask nok. Jeg er ingen sprinter. Jeg er for høflig, for helst må du være på banen akkurat et par tiendedels sekunder før siste taler stopper. Du må på en måte forutsi når hen kommer til å stoppe og ta stafettpinnen før han har stoppet.

Samtalen som aldri fant sted

Du spiste også pannestekt torsk. Pent anrettet på en tallerken på lange, flate potetbåter og en grønn spinatsaus. Velsmakende! Litt lite salt etter min smak riktignok, men helt sikkert akkurat passe (eller kanskje litt mye likevel) for kostholdsekspertene.

OL er over oss…

Jeg har gledet meg til OL. Sett fram til mange festforestillinger. Foreløpig ligger bare forventningene der. Forventningene er høye og alt er mulig… Om 15 dager skal vi oppsummere seire og tap. Fabian Stang har vært ute i mediene og innskjerpet at i Oslo kommune skal man ikke se på OL nei. Det må man gjøre på fritida eller i pauser. Uansett. Det skal være likhet! Basta! En for alle og alle for en! Tenk om ikke bussen kommer i tide fordi buss-sjåføren følger med på innspurten. Et håpløst utspill… Selvsagt skal vi få lov til å følge med på OL når jobben og situasjonen tillater det. Ikke sitte timesvis men nå og da. Utvise skjønn slik flertallet alltid har gjort det.

Sausekjøtt a la sous vide

Prøvde meg med okse høyrygg i sous viden. Delte opp i passe (store) stykker, krydra med pepper, salt og en halv buljongterning og pakka inn i poser og vakumerte. Lot det stå på 58 grader i 5 timer. Kjøttet ble kjempemørt og saftig. Lett rødt i fargen. Stekte det etterpå, men syntes da at det ble litt mindre mørt… Det hadde nok vært bedre å steke på svært høy varme og steke kortere tid. Kanskje bruke olje i stedet for Melange. En kokk jeg snakket med sa at kan la panna bli så varm at den hopper på plata… Skal prøve dette neste gang. Uansett det ble velsmakende med stekte gullrøtter og løk.

Å bøye andre inn under seg

Sitatet i overskrifta har jeg fra Maria Hammaren – venn, foreleser og prosessleder (på Lesbos og ved Kungliga Tekniska Høgskolan i Stockholm. Det er et sitat som jeg har grunnet mye på og som det tok lang tid før jeg fant en tolkning av.

Om utfordringer med e-læring:

Use an Interactive Process
Long an advocate of tending to the affective or emotional aspects of learning while tilling the fields of the cognitive, I have been concerned about the social and motivational side of the educational transaction in teaching online. How would meaning be constructed in a less fertile social environment? How could students become engaged at a distance? How could I, the personification of active learning, prevent myself from being a talking head and, gasp, taking a step backward pedagogically?

There was only one way to begin to answer these questions: dive in, reflect, request the reflections of the learners, look at the results, and formatively assess the situation for myself.

One major goal for my session was to raise the learners’ awareness, as well as my own, of how their students would experience online instruction, how that experience informs the choices they would be making in teaching online courses, and how to become as metacognitive as possible. I wanted them to think not so much about what they were learning, but how they were internalizing it and feeling about it.

Try it. Think and feel about it. Fix it. Try it again.

Hentet fra: «Hearding chats» – elearnmag.org